Om konkrete diskusjoner og tendensiøs skolehistorie

Kristin Clemet svarer Ivar Bjørndal og Kim Helsvig om skolepolitikken.

Publisert: 19. juli 2018

I Klassekampen 13. juli får jeg to svar på mitt innlegg 27. juni, fra henholdsvis Ivar Bjørndal og Kim Helsvig. Til Bjørndal først:

Jeg er selvsagt helt enig i at testing og rapportering i skolen ikke må drives for langt. Jeg er også helt på det rene med at mange mener at det har skjedd, selv om det kan være uklart hvem «synderen» er, siden både staten, kommunen, skolen og læreren påvirker det totale omfanget av prøver, rapportering og kontroll. Men hvis og når det skal gjøres noe med dette, trengs det, etter min mening, god kunnskap og data både om situasjonen, om hva som kan gjøres og om konsekvensene av det vi gjør – ikke bare meningsytringer.Vi kan for eksempel føre en konkret diskusjon om hvorvidt læreplanene skal ha (så mange) mål, om vi skal ha nasjonale prøver og kartleggingsprøver og hva de skal brukes til, om kommunene, skolene og lærerne skal stå fritt til å gjennomføre andre prøver, om vi skal ha eller ikke ha et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, og om vi skal være med i internasjonale forskningsundersøkelser som for eksempel Timms, Pisa og PIRLS. Alt dette er legitime og nyttige diskusjoner som jeg gjerne deltar i.

Jeg mener selvsagt ikke at Bjørndal er glad for manglende fremgang i norsk skole – jeg registrerer bare at dette blir brukt som argument. Men sannheten er jo at det er fremgang i norsk skole, og at blant annet elevenes leseferdigheter er klart forbedret.

Måtte det komme en reform i 2006? Ikke nødvendigvis. At vi til slutt landet på å fremme forslag om en reform, skyldtes at det etter hvert var bred enighet om at det måtte ganske omfattende endringer til for å forsøke å bøte på de problemene norsk skole hadde, samtidig som vi tok vare på det beste.

Så til Helsvig, som nå later som den eneste feilen han har gjort i sin bok, er å skrive at «liberalisten Jan Arild Snoen» ble engasjert av meg for å lede et prosjekt, mens det i virkeligheten var «tidligere McKinsey-konsulent Karl-Christian Agerup» som ble engasjert.

Helsvig vet bedre. I boken sin etterlater Helsvig inntrykk av at dette var et prosjekt som i overdreven grad var drevet av ideologi, og at jeg kom på kant med departementet, som nærmest måtte sette meg på plass.

Etter at boken var publisert, og jeg fikk anledning til å lese den, gjorde jeg Helsvig oppmerksom på at denne fremstillingen både var feil og tendensiøs. Jeg viste i den forbindelse til at det finnes vid åpne kilder om prosjektet, både når det gjelder dets formål, organisering, bemanning og resultater, blant annet fordi det daværende Statskonsult evaluerte prosjektet. Denne evalueringen kjente Helsvig ikke til.

Når han nå selv er kjent med denne evalueringen, bør han være i stand til å beskrive prosjektet på en mer etterrettelig måte enn han gjorde i boken sin og i sitt innlegg i Klassekampen.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 17.7.18.