Ulikhet

Sosial mobilitet på norsk

Noen mål på sosial mobilitet blir stadig vanskeligere å nå i land som Norge. I en befolkning der alle tar lang utdanning, vil mobiliteten kunne være lav, selv om resultatene på andre mål er gode, skriver Mathilde Fasting i Minerva.

Mathilde Fasting

Publisert: 27. november 2020

Katrine Vellesen Løken og Kjell Gunnar Salvanes ved NHH skriver om bekymringsfull lav utdanningsmobilitet i Norge i en kronikk i Aftenposten. Jeg er enig i at ulikhet i utdanning er bekymringsfullt. Bildet er likevel ikke bare negativt.

I 2017 intervjuet jeg barn av innvandrere i Norge til boken Vilje til å lykkes. Det var inspirerende å snakke med dem. Mange av dem er forbilder for andre unge mennesker. Fellesnevneren er at de gjør det svært bra, har høy sosial mobilitet og tar langt mer utdanning enn sine foreldre. Dette underbygges også av undersøkelser som er gjort av blant andre NIFU, Fafo og SSB. Fenomenet kalles gjerne innvandrerdriv, og det er en av de viktigste nøklene til at integrering lykkes. Lykkes man med utdanning og arbeid, er det enklere å bli akseptert, også kulturelt.

Mange av dem jeg intervjuet, fortalte om hardt arbeid, pågangsmot og ønsker om å få til noe. Gjennomgående har foreldrene deres høye ambisjoner på barnas vegne og oppfordrer til skolearbeid. Men skolen, nabolaget eller fritidsaktiviteter kan ha avgjørende betydning. En av dem jeg snakket med sa: «Læreren min så meg og sa at det var viktig at jeg satset på skolen, at jeg kunne få det til. Det var viktig for meg i en tid som også var sosialt turbulent.» En annen begynte å spille fotball og sa: «Det ble en ordentlig døråpner. Jeg kan ikke få sagt hvor bra det var i fotballmiljøet.»

Det er selvsagt ikke slik at lang utdanning eller høy inntekt er det soleklare målet for alle, eller at det med nødvendighet gir høyere levestandard eller høyere livskvalitet. Likevel vil utdanningsnivå og inntekt gi en indikasjon på samfunnets velbefinnende, og høy sosial mobilitet vil antyde at mulighetene til å komme seg opp og frem er relativt jevnt fordelt i befolkningen.

Noen mål på sosial mobilitet blir likevel stadig vanskeligere å nå i land som Norge. Det er for eksempel vanskelig for barn av foreldre med doktorgrad å ta lenger utdanning enn sine foreldre. I en befolkning der alle tar lang utdanning, vil mobiliteten kunne være lav, selv om resultatene på andre mål er gode. Det er likevel slik at foreldrenes bakgrunn fortsatt har relativt stor påvirkning på barnas resultater. Det er også viktig å være klar over at de fleste forskere konkluderer med at skolen i begrenset grad kompenserer for sosiale forskjeller. Det er foreldrenes bakgrunn som er viktigst om man skal predikere skoleresultater og utdanningsnivå. Det er vanskelig å påvise at sosiale forskjeller reduseres mye gjennom utdanningen, og i den grad skolene klarer å kompensere, er effektene relativt små.

For noen år siden skrev jeg et Civita-notat om sosial mobilitet og utdanning. Der skrev jeg at professor Gregory Clark i boken The Son also Rises: Surnames and the History of Social Mobility fra 2014 mener at tidligere forskning har undervurdert betydningen av sosial bakgrunn. Familiebakgrunn påvirker hvordan man gjør det i livet – gjennom mange generasjoner. Svensk mobilitet har for eksempel ikke økt de siste 100 årene, til tross for en omfattende velferdsstat og omfordelingspolitikk.

Clark skriver at mobiliteten vil øke på kort sikt, dersom man innfører omfattende omfordelingstiltak, fri utdanning og en stor velferdsstat. Men på lengre sikt er mobilitetsraten usikker, og Clark hevder at etter den første utjevningen, vil gener få større betydning.

Det er viktig å være klar over at lavere sosial mobilitet likevel ikke betyr at samfunnet har mislyktes, eller at mennesker ikke får brukt sitt talent. Mer enn to femtedeler av variasjonene i sosial status er tilfeldige. Selv om mobiliteten går ned, vil det ikke nødvendigvis være negativt, dersom samfunnet har en stor middelklasse og moderat ulikhet. Det er kombinasjonen av lav sosial mobilitet og stor ulikhet som er uheldig.

Innlegget var publisert i Minerva 23. november 2020.

Publisert: 8. desember 2022