Yrkesfag: Å slukke et brennende bibliotek
Yrkes- og håndverksfagene har lange og stolte tradisjoner i det norske samfunnet. Derfor kan vi ikke sitte stille å se på, mens kunnskapsbiblioteket brenner ned. Mats Kirkebirkeland i Dagbladet.
Publisert: 1. februar 2019
Selv om prognosene viser at samfunnets behov for fagarbeidere med yrkesfaglig opplæring vil være høyere enn det antall fagfolk samfunnet utdanner og opplærer, fortsetter stadig flere elever å velge studieforberedende studier fremfor yrkesfag ved videregående opplæring.
I et Civita-notat publisert i dag peker jeg på tre historiske trender som kan forklare hvorfor.
Trend 1: Ansvaret for yrkes- og fagopplæringen i Norge har gått fra den sivile og private sfæren til, i all hovedsak, det offentlige.
Trend 2: Yrkes- og fagutdanningen har blitt mindre fleksibel, mer standardisert og teori-tung, samtidig som elevene/kandidatene kommer senere ut i praksis.
Trend 3: Yrkes- og fagutdanningen har, gradvis, fått lavere status i samfunnet.
Selv om korrelasjon ikke nødvendigvis betyr kausalitet, lanserer jeg likevel 17 konkrete tiltak som kan få flere til velge og fullføre yrkesfag ved videregående opplæring og heve yrkesfagenes status.
- Tillat og oppfordre til flere private eide og drevne yrkesfagskoler av alle størrelser.
- Åpne opp muligheten for at alle elever, ikke kun elever med svake karakterer eller høyt fravær, kan være praksisbrevkandidater, med et standardisert løp for å gå opp til svenne- eller fagprøven som privatist.
- Tilpass praksis og undervisning innen yrkesfag etter hver enkelt elevs behov, gjennom å tilby videregående opplæring hvor man kan kombinere jobb i praksis og undervisning hver uke, annenhver uke eller ved andre mer fleksible tidsperioder enn dagens «standard» 2+2-modell.
- Utvide YSK (Yrkes- og studiekompetanse, tidligere TAF), som kombinerer yrkesfag og studiespesialisering, hvor man oppnår studiekompetanse og fag/svennebrev på fire år, til flere fag og skoler.
- Ha tilbud som kombinerer yrkesfag med andre studieforberedende linjer som musikk, dans- og drama, medier og kommunikasjon, kunst, design og arkitektur og idrettsfag.
- Tilby flere sommerskolekurs innen ulike yrkesfag på ungdomstrinnet.
- Åpne for å gjennomføre videregående opplæring på skolen i et lavere tempo enn dagens 2 år. For eksempel 3, 4 eller 5 år, men med tilbud om praksisplass eller lærlingplass ved siden av studiene.
- I de store byene bør man ha flere yrkesfagskoler som spesialiserer seg innen visse yrkesfag, for eksempel tekniske yrkesfagskoler eller innen de tradisjonelle håndverksfagene. Man bør unngå å ha yrkesfagskoler med brede yrkesfagstilbud uten en tydelig profil og kultur.
- Ha tilbud om kveldsundervisning ved de videregående skolene som tilbyr yrkesfag, slik at det er mulig å kombinere videregående opplæring med praksisplass, deltidsjobb og så videre, til elever i ulike livssituasjoner og med ulike preferanser. Kveldsundervisning bør også tilbys elever med ungdomsrett.
- Innføre lengre lærlingperioder for enkelte fag- og svennebrev, i samråd med yrkes- og fagarbeiderorganisasjonene og mesterforeningene. Elektrikeryrket har for eksempel standardisert lærlingtid på 2,5 år.
- Eksperimenter med fag- og svennebrev på flere faglige nivåer eller innen visse spesialiseringer.
- Involver bedriftene, yrkes- og fagarbeiderorganisasjonene og mesterforeningene mer i undervisningen ved de offentlige skolene.
- Praktiser en strengere sensur ved fag- og svenneprøver. En grunn til lav status på yrkesfagene og fagbrev, kan være at det litt for enkelt å få bestått på fagprøven. At det skal mye til for å stryke, kan undergrave fag-og svennebrevene status.
- Vurder å redusere mengden teoretiske og akademiske fag ved yrkesfagene, som ikke tilhører eller er sentrale kunnskaper i selve faget eleven studerer til.
- Lærere innen yrkesfagene ved videregående opplæring må få tilbud om praktisk etter- og videreutdanning innen faget som læreren underviser i ved bedrift eller annen institusjon for å følge med i fagets utvikling. Dette kan vurderes å gjøres obligatorisk innen en gitt tid. For eksempel hvert femte eller tiende år.
- Tilby flere deltidsstillinger som yrkesfagslærere, slik at det er mulig å rekruttere yrkesfagslærere som ønsker å kombinere arbeid i bransjen med undervisning. Dette gjelder spesielt innen yrkesfagsbransjer hvor lønnsnivået er høyt.
- Gi høyere en høyere sum i lærlingtilskudd til bedrifter som ønsker å forplikte seg til å ta imot lærlinger over flere år, for å skape mer forutsigbarhet når elever skal velge skole og yrke. Fylkene bør også ha mulighet til å kjøpe opsjoner på lærlingplasser hos bedrifter og andre institusjoner for å sikre bedre forutsigbarhet for elevene.
Yrkes- og håndverksfagene er i stor grad basert på taus kunnskap. Kunnskapen sitter inne i den enkeltes hode, og kan ofte kun overføres ved menneskelig samhandling og interaksjon gjennom praksis, prøving og feiling, over en viss tid. Fra person til person. Fra generasjon til generasjon.
Dette i motsetning til akademisk og teoretisk kunnskap, som kan skrives ned for fremtiden og læres gjennom teoretisk opplæring i utdanningssystemet. Et vestafrikansk utrykk illustrerer det bra:
«En gammel håndverker er som et brennende bibliotek».
Yrkes- og håndverksfagene har lange og stolte tradisjoner i det norske samfunnet. Derfor kan vi ikke sitte stille å se på, mens kunnskapsbiblioteket brenner ned.
Artikkelen er publisert i Dagbladet 31.1.19. Se også notatet kronikken er basert på:
https://www.civita.dev08.dekodes.no/publikasjon/et-forslag-til-reform-av-yrkesfagopplaeringen
Relatert
Deltidsarbeid og overtid i EØS
EU-domstolen har i en konkret sak kommet til at arbeid i en deltidsstilling ut over avtalt deltid, skal kompenseres som overtid. Dommen har vakt begeistring i fagbevegelsen, mens arbeidsgiversiden er alarmert. Dersom dommen må sies å ha mangler, er det noe myndighetene kan gjøre med det?
Aftenposten og skolen
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Finnes det en bærekraftig innvandringspolitikk?
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
EØS og et ‘rent internt forhold’ – et eksempel
EØS-avtalen er en avtale mellom EU-statene, EU selv og tre av EFTA-statene. Den binder avtalepartene, men også medlemsstatenes borgere og foretak har rettigheter og plikter etter avtalen. En rettstvist må imidlertid ha et grenseoverskridende aspekt før EØS-reglene får virkning. Bemanningsforetaks virksomhet i Norge kan illustrere forholdet.