Velferdsinnovasjon er mulig

De aller fleste mennesker drives av et ønske om å gjøre noe godt, og å gjøre det bedre enn de gjorde det før. Det gjelder også de private velferdsinnovatørene.

Kristin Clemet

Publisert: 12. april 2017

SVs leder Audun Lysbakken tror ikke fortjeneste kan være en drivkraft for innovasjon (Aftenposten 5. april). Elin Ørjasæter beskylder meg for å være «farlig naiv» (6. april), fordi jeg tror at private aktører kan bidra til økt produktivitet i velferdstjenestene (2. april). Jeg mener det er mer naivt å tro at offentlig sektor kan greie oppgaven alene.

Regjeringen la nylig frem Perspektivmeldingen. Den viser at det økonomiske handlingsrommet for staten vil bli betydelig mindre. Skal vi kunne opprettholde eller øke standarden i offentlig finansierte tjenester, har vi ikke noe valg: Vi må bli mer effektive. Uten produktivitetsøkning vil antall årsverk som går til helse og omsorg, eksplodere.

Ørjasæter har rett i at det er vanskelig å oppnå (og dokumentere) produktivitetsvekst i offentlig velferd. Jeg mener at sannsynligheten for å lykkes øker, dersom man slipper til ulike aktører som har ulike ideer om hvordan de skal løse oppgaven. Men det forutsetter at man har et system som belønner høy kvalitet, mens man taper på å tilby lav kvalitet.

Lysbakken påstår at jeg tror at profitt får de ansatte i omsorgsinstitusjoner til å yte bedre på individnivå. Det er en misforståelse. Fortjeneste fungerer på et annet nivå, nemlig gjennom institusjonell læring og konkurranse. Aktører som driver godt og effektivt, går med overskudd, og derfor kan de foredle og utvide sin virksomhet. Aktører som driver mindre effektivt og går med underskudd, må redusere virksomheten. Dermed flyttes ressursene fra de mindre veldrevne til de mer veldrevne, populære og effektive tilbudene. Denne, nesten usynlige, mekanismen er en viktig årsak til den enorme velstandsveksten vi har hatt i Norge de siste to hundre år.

Ettersom velferdstjenestene er svært arbeidsintensive tjenester, er det mange, som Ørjasæter, som mener at effektivisering kun kan skje gjennom å redusere lønn eller antall ansatte pr. bruker. Men det er ikke gitt. Historien har vist at både organisering og teknologi kan gi store produktivitetsforbedringer i tidligere svært arbeidskrevende sektorer.

Det er for eksempel lett å undervurdere betydningen av velferdsteknologi. Et pilotprosjekt med den elektroniske medisinboksen «Pilly» i Bærum viste at boksen førte til færre hjemmebesøk, mindre administrasjon og riktigere medisinering. Planleggingen av hjemmebesøk ble enklere, siden man var mindre bundet av tidspunktet for medisinering. Samtidig rapporterte flere brukere om økt selvstendighet og mestringsfølelse. Det var altså mulig å oppnå høyere kvalitet på tjenesten med mindre ressursinnsats.

Det finnes også andre måter å øke kostnadseffektiviteten på. Redusert sykefravær er ett eksempel. Det er en fordel for alle – både den ansatte, den som mottar tjenesten, og de som betaler for den – at sykefraværet reduseres. Sykefraværet varierer svært mye mellom ulike kommuner, så det må åpenbart være et stort potensial for forbedring. Når vi i tillegg vet at sykefraværet i offentlig sektor generelt er høyere enn i privat sektor, og vi vet at dette også gjelder for barnehager og sykehjem, er det gode grunner til å vurdere om vi kan lære noe av private.

Et annet eksempel er alternative turnuser. Fafo, som har evaluert forsøk med mer brukervennlige turnuser, viser at både tjenestestedet, brukerne og de ansatte ble mer fornøyd. Andre turnuser kan også redusere behovet for mange og svært kostbare små deltidsstillinger.

En viktig forutsetning for at konkurransen mellom aktørene ikke bare skal handle om lavest mulig pris, er at de som leverer lavere kvalitet, faktisk taper. Det kan skje gjennom gode anbudskonkurranser og regimer for kontraktsoppfølging. Her har mange norske kommuner fortsatt en del å lære.

Men i mange tilfeller fungerer det kanskje enda bedre å la brukerne selv velge leverandør. Mangfold i tjenestene, og muligheten til å velge mellom ulike tilbud, har en verdi i seg selv for mange mennesker. Det undrer meg at Ørjasæter vil nekte andre en slik valgmulighet, særlig hvis det har en tilleggseffekt ved at det gjør velferdsstaten mer effektiv.

Jeg tror vi skal være varsomme med å undervurdere menneskers kreative og moralske kraft. Det vil alltid finnes noen som har dårlig kompetanse, dårlig skjønn og dårlig moral. De finnes både i offentlig og privat sektor. Men de aller fleste mennesker drives av et ønske om å gjøre noe godt, og å gjøre det bedre enn de gjorde det før.

Det gjelder også de private velferdsinnovatørene.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 10.4.17.