Økonomisk politikk

Tiden for moderasjon er nå

Etter flere perspektivmeldinger og utredninger vet de fleste at eldrebølgen vil gi oss store underskudd på statsbudsjettet mot midten av dette århundret. At økt oljepengebruk også har store konsekvenser om fem til ti år, er helt fraværende i den offentlige debatten.

Haakon Riekeles

Publisert: 16. august 2016

Regjeringen legger opp til enda høyere oljepengebruk neste år. Allerede om fem år kan vi måtte betale prisen. I disse dager starter arbeidet i regjeringsapparatet med å fullføre 2017-budsjettet.

Uttalelser i sommer fra blant annet statsminister Erna Solberg kan tyde på at det blir nok et ekspansivt budsjett, med enda høyere oljepengebruk. Det er en farlig vei å gå. Norske politikere har vent seg til at bruk av mer penger over statsbudsjettet har få eller ingen konsekvenser. Det ser vi tydelig i hvordan de uttaler seg og hvordan de prioriterer. I den grad det har vært sant, er det hvert fall ikke sant nå lenger.Etter flere perspektivmeldinger og utredninger vet de fleste at eldrebølgen vil gi oss store underskudd på statsbudsjettet mot midten av dette århundret. Pensjonsreformen er et viktig bidrag til å gjøre underskuddet mindre, men den er ikke nok alene.At økt oljepengebruk også har store konsekvenser om fem til ti år, er helt fraværende i den offentlige debatten. De siste 15 årene har vi kunnet øke bruken av oljepenger hvert år. Det har ikke bare vært en velsignelse for politikere og velgere, som har kunnet nyte økte offentlige tilbud uten tilsvarende økning i skattene. Det har også vært en velsignelse for økonomien ved at det har gitt høyere vekst og lavere arbeidsledighet enn vi ellers ville hatt.

Holden III-utvalget anslo at oljepengebruken fra 2003 til 2012 økte den årlige økonomiske veksten med 0,3 prosent-poeng og reduserte arbeidsledigheten med 0,5 prosentpoeng. I årene etter 2012 har veksten vært raskere, og effektene har derfor sannsynligvis vært større.

Disse velsignelsene har man etter hvert begynt å ta for gitt, men de kan ta slutt allerede om fem års tid. Dersom oljepengebruken fortsetter å vokse i samme takt som de siste tre årene, samtidig som statens oljeinntekter ikke tar seg opp til gamle høyder og avkastningen til Oljefondet blir lav, så kan 2021 bli toppåret for norsk oljepengebruk som andel av BNP.

Det vil bety at politikerne hvert år etter det vil måtte stramme inn på statsbudsjettet. Vi vil oppleve de siste 15 årenes velsignelser i revers. I stedet for stadig nye politiske satsinger, vil vi måtte ha reduksjoner i offentlige tilbud. Det skjer samtidig som eldrebølgen øker kostnadene i folketrygden og helsevesenet. I stedet for at voksende oljepengebruk løfter veksten og reduserer ledigheten, vil redusert oljepengebruk føre til lavere økonomisk vekst og høyere ledighet.

Man kan forstå at politikere ikke fullt ut tar hensyn til utfordringer som ligger mange tiår frem i tid. Men utfordringene det her er snakk om, kommer om få år. I tillegg er det lite som skal til for å korrigere kursen. Med en mer moderat vekst i oljepengebruken, i tråd med anbefalingene til Thøgersen-utvalget, kan toppen i oljepengebruk utsettes til 2030 eller senere. Det som kreves, er ikke innstramminger, kun at oljepengebruken økes med rundt åtte milliarder kroner i året og ikke med over 20 milliarder som i dag. For fremtidige generasjoner vil det fremstå som meningsløst at vi ikke velger en moderat kursendring, som vil lette overgangen til den dagen oljepengene ikke lenger stiger.

Regjeringen bedyrer at dagens oljepengebruk er godt innenfor ansvarlige rammer, fordi man ligger under handlingsregelens fire prosent, og dermed ikke tapper Oljefondet. Lave obligasjonsrenter gjør imidlertid at vi allerede nå kan være ganske sikre på at realavkastningen på Oljefondet de neste 10-15 årene blir klart lavere enn fire prosent. Finansdepartementet legger allerede tre prosent til grunn i beregningene som er foretatt i revidert nasjonalbudsjett.

Thøgersen-utvalget har kommet frem til at dersom man tror den lave avkastningen på obligasjoner vil smitte over på aksjemarkedet, kan vi forvente to prosent realavkastning. Vi er derfor enten nær ved å tappe Oljefondet eller allerede i ferd med å gjøre det.

Regjeringens andre begrunnelse for oljepengebruken er at den bidrar til å dempe arbeidsledigheten og nedgangen i økonomien som har kommet som følge av oljeprisfallet. Selv om det kan forsvare et ekspansivt budsjett i 2016, er det usikkert om det kan gjøre det i 2017. De fleste prognoser viser en gradvis bedring i norsk økonomi i 2017. Det er derfor høyst tvilsomt om det ut fra konjunkturhensyn er riktig med en fortsatt høy vekst i penge- bruken neste år.

Et ekspansivt budsjett vil kunne påvirke rentesettingen til Norges Bank. Først ved at videre rentenedgang blir utsatt eller avlyst, men det er også mulig at det i løpet av 2017 kan gi rentehevninger. Høyere rente betyr dyrere krone, og at norsk eksportindustri vil tape den konkurransekraften den har gjenvunnet det siste året. Kort sagt: Økt offentlig sektor i 2017 kan gi en redusert privat sektor. Dersom det er en avveining en Høyre-ledet regjering er komfortabel med, er det oppsiktsvekkende.

Det kan fremstå som merkelig at politikere som gir inntrykk av å være opptatt av en ansvarlig økonomisk politikk og en begrenset rolle til offentlig sektor, likevel står for stadig økte utgifter. Grunnen er enkel: Mye av utgiftsveksten skjer automatisk. Summen av utgifts-veksten i folketrygden, helsevesenet og kommunesektoren, samt kostnader knyttet til å nå politiske planer og mål innen alt fra samferdsel til FoU og bistand, gjør at hele det økonomiske handlingsrommet i et moderat budsjett er bundet opp før de årlige prioriteringene starter. Da er det selvfølgelig fristende å heller gå for et ekspansivt budsjett som gir rom for nye satsinger.

At utgiftsveksten skjer som følge av automatiske prosesser, ikke bevisste valg, er ingen unnskyldning for regjeringen og Stortinget. Tilsvarende press for å øke utgiftene vil vi se også når statens økonomiske handlingsrom har krympet inn. Et moderat budsjett i 2017 vil vise at regjeringen makter å ta tak i fremtidens utfordringer.

Artikkelen er på trykk i Bergens Tidende 15.8.16. Se også Riekeles’ notat om samme tema.