Anerkjennelse av arbeiderklassen

Det liberale forsvar av klassereise og sosial mobilitet er prisverdig, men hvis behovet for anerkjennelse overses, er man naiv, skriver Lars Kolbeinstveit i Stavanger Aftenblad.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 26. september 2020

Skildringer av manglende respekt for arbeiderklassen som kollektiv, eller for individer fra arbeiderklassen, er en gjenganger i skjønnlitteraturen og populærkulturen. Et forsvar for det kollektivistiske perspektivet kommer frem i romanen «Blind», av Lars Ove Seljestad, fra 2005.

Den kritikerroste romanen, og spesielt kapittelet «Fars tale», hvor Arbeiderpartiets «utdanningsutopi» får gjennomgå, er svært interessant og fremmed for utdanningselitens individualisme. Faren til hovedpersonen, Geir Kinsarvik, jobber i industrien og har bakgrunn fra et mer tydelig klassedelt samfunn i Odda. Faren slakter tanker om sosial mobilitet og mulighetslikhet skapt av «Satans lånekasse».

En helt annen bok, som kom ut i år, er den kritikerroste boka «Mjøsa rundt med mor», av Bjørn Hatterud. På omslaget kalles boka for «ei annleis klassereise». Hatteruds bok er særlig god fordi den forsvarer individuell, sosial mobilitet på andre premisser enn den typisk venstreintellektuelle, høyt utdannede måten.

Radikal individualisme, eller høykulturens abstrakthet, er ofte fremmed for arbeiderklassen, som har en helt annen kultur. Som Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgenbladet for noen år tilbake, har venstreintellektuelle ofte problemer med å forstå hvor konservative arbeiderklassens verdier er.

Den norske modellen presses

Den norske industriarbeideren, som Seljestad beskriver, er opptatt av at arbeid er den viktigste kilden til velferd. Brød på bordet – ikke bøker i bokhyllene – gir trygghet. Denne tryggheten skapes i en allianse med industrieiere med kapital. Kapitalen skal ikke få utbytte oss, men da må vi stå sammen kollektivt og kjempe for lønn og verdige arbeidsforhold. Begge parter modererer seg: Arbeiderene får god lønn mot at de godtar høye produktivitetskrav og frontfagsmodell for å sikre konkurranseevne.

Denne alliansen har fått svekket makt både kvantitativt og kulturelt de siste tiårene. Kvantitativt fordi tjenestenæringer og offentlig sektor vokser, mens privat industri sysselsetter en lavere andel. Kulturelt har den tapt seg fordi økonomisk overflod fremskynder andre verdier. Klima, likestilling og selvrealisering blir relativt viktigere enn mer materielle og økonomiske verdier.

Dette skaper en spenning mellom høy og lav på venstresiden i politikken. Det kan vi se i forskjellene mellom avisen Klassekampen, som forsvarer mer konservative verdier som nasjonen, kollektivet og industrien, og mer sosialliberale krefters fokus på progressive verdier, som sosial mobilitet eller klima. Faren til Geir representerer industriarbeideren, som forakter det progressive.

Hard kjærlighet og anerkjennelse

Hatterud beskriver hvor vanskelig det kan være å oppnå anerkjennelse hvis en foretar en klassereise. Hatterud klarer det likevel, fordi han er trassig, men ikke minst på grunn av den enorme kjærligheten han opplever hjemmefra. Kjærlighet gir trygghet til å ta individuelle valg.

Dette står i en kontrast til faren til Geir. «Fars tale» kan ikke kalles helt kjærlighetsløs, men det er en hard og betinget kjærlighet. Faren forklarer hvor det er mest realistisk å oppnå anerkjennelse og trygghet. Vi kommer ikke unna at det ofte er hos våre egne, men da må vi samtidig ofte oppgi egne drømmer. Det er ikke plass til individualisme i «Fars tale». Farens kjærlighet er beinhard og kollektivistisk:

«Eg synes det er tragisk at du er blitt skuleflink», sier faren til sin egen sønn. Faren frykter at sønnen skal miste sine egne og dermed seg selv. Og det er på mange måter det som skjer. Det går ikke så bra for Geir. Samfunnet burde ikke være slik faren til Geir beskriver det. Vi burde kunne anerkjenne hverandre på tvers av klasser, religion og kultur, men det er lettere sagt enn gjort.

Fallgruver på begge sider

Klassereise og sosial mobilitet er først og fremst en individuell greie. Det kan være enormt avgjørende og frigjørende for den enkelte. Derfor bør muligheten være der, men menneskers behov for anerkjennelse er også helt sentral. Denne spenningen mellom å være fri (individuell) og samtidig søke anerkjennelse (fellesskap) er kanskje best drøftet og beskrevet av den tyske filosofen Hegel, som i år feires fordi det er 250 år siden han ble født.

Kollektivet, standen eller lauget du kommer fra kan være til hinder for individuell frihet, men vi trenger samtidig et fellesskap for å bli anerkjent – for å bli oss selv bevisst. For å realisere oss selv som fri og ansvarlig borger i samfunnet, ifølge Hegel.

Det liberale forsvar av klassereise og sosial mobilitet er prisverdig, men hvis behovet for anerkjennelse overses, er man naiv. Anerkjennelse er sentralt, og den oppnås ikke uten kamp.

Kollektivister bommer på sin side hvis de glemmer at mennesker er svært ulike, og at det er ved toleranse for forskjeller, og gjennom likeverd, individet oppnår gjensidig anerkjennelse.

Denne kronikken er en forkortet og bearbeidet versjon av et essay om klassebevissthet på norsk i Minerva nr. 3/2020.

Innlegget var publisert i Stavanger Aftenblad 24. september 2020.

Publisert: 20. desember 2022