Autoritetsangst er bortkastet angst

En god leder skyr autoritetsangst, fordi det dreper nødvendig kritisk tenkning.

Publisert: 27. desember 2023

Da jeg fikk jobb i Civita i 2009, og sluttet i Dag og Tid, fikk jeg en gave av min venn og kollega Jon Hustad, som tragisk gikk bort i oktober i år. Det var en bok han hadde skrevet selv. Hustad kunne være selvsentrert. «Takk, den har jeg lest før, far min har boka», sa jeg. Noen vil si det er uhøflig å svare slik når man får en gave, men forordet i boka forklarer hvorfor Hustad ikke tenkte slik. Der takker han sin far, som døde da Jon var 16 år: «du synte meg at autoritetsangst er bortkasta angst». Jeg har ofte tenkt på det poenget, fordi det er sant, men også fordi jeg har lært det samme av min far.

Hustad skydde makt i sin journalistikk, men det var også autoriteter han innrømmet beundring for. Han skrev selvkritisk om hvordan han kunne miste distanse på grunn av Jens Stoltenbergs sjarm, da han for eksempel bommet en røyk av Jon, men ba ham ikke si noe til kona. Beundringen var likevel først og fremst drevet av faglig sympati for Stoltenbergs samfunnsøkonomiske styring. Grunnlaget for respekt for autoriteter kan være både dårlig og godt. Vi har ofte mer respekt for autoriteter vi liker, og som representerer våre interesser. Men respekt utelukker ikke kritikk. Og når kritikken uteblir, er det snarere snakk om «angst for», enn «respekt for» autoritet.

Å si til noen at vedkommende ikke er kritisk nok til autoriteter de liker, er en vanskelig øvelse. Påstander om at noen mangler integritet og er uselvstendige, er alvorlige. Hvis man tar feil i kritikken, fordi man ikke har tilstrekkelig oversikt, provoserer man naturligvis. Men hvis kritikken treffer, provoserer man også. Du stikker der det gjør vondt – midt i skammen for egen uselvstendighet. Det kan være vanskelig å vite beveggrunnen til hvorfor din venn eller kollega blir provosert av kritikken. En måte å finne ut av det på er å huske at selvstendige mennesker lettere viser svakhet, i alle fall om de trygges. De sier rett ut at de har «autoritetsangst», fordi dette er nært, og at viktige interesser står i spill.

Autoriteten – for eksempel i et parti eller en organisasjon – kan ha liten interesse av at folk under seg snakker åpent om slike personlige «svakheter». Selvstendige mennesker kan finne sammen og utøve mer slagkraftig kritikk. En god leder skyr derimot autoritetsangst, fordi det dreper nødvendig kritisk tenkning. Angst som kan ødelegge partiet, bedriften eller organisasjonen man er leder for.

Innlegget er på trykk i Minerva nr. 4/2023.