Forskningens rolle i politikken

Politikk er ikke bare kunnskap og forskning. Politikk er også verdier, ideer og visjoner om hva som skal til for at vi kan leve gode liv – om frihet, personlig ansvar, tillit, maktspredning, likhet og likeverd. Den forskningen og kunnskapen vi har, må derfor suppleres med godt skjønn, erfaring, holdninger og verdier, skriver Kristin Clemet i Dagsavisen.

Kristin Clemet

Publisert: 22. august 2013

Av Kristin Clemet, leder i Civita

Forskning har fått en spesiell plass i årets valgkamp.

Det er særlig Høyre som har fått argumentet mot seg: Dagsavisen kunne forleden fortelle oss at Høyre er i «forskerstrid» på flere områder. Ifølge avisen er forskere negative til Høyres standpunkter både når det gjelder fedrekvote, fritt behandlingsvalg, formuesskatten, private skoler og karakterer fra 5. klasse.

Til Dagsavisens forsvar må det sies at avisen bare snakker om «forskere» – ikke «forskerne» eller «forskningen» – slik f.eks. NRK gjorde under den første partilederdebatten – som om det finnes ett entydig svar på de temaene det forskes på. Likevel er oppslaget i Dagsavisen en refleks av debatten i valgkampen, der mange besværer seg over at partiene ikke gjør som forskerne sier.

Det er positivt at politikken forsøker å være kunnskapsbasert. En politisk praksis som ikke tar hensyn til det kunnskapsgrunnlaget vi har, vil bli utålelig, opportunistisk og farlig. Selv la jeg derfor, som utdanningsminister, stor vekt på å innhente mye kunnskap om utdanning og norsk skole før jeg la frem Kunnskapsløftet.

Men bruken av forskning i den politiske debatten må ikke drives for langt. Forskningen har også sin begrensning:

■ Forskning er av varierende kvalitet og grundighet.

■ Forskning påvirkes, bevisst eller ubevisst, av forskernes ideologi, interesser og bakgrunn.

■ Forskningen ser bare stykkevis og delt og kan, heldigvis, aldri overskue alt. Derfor blir den heller aldri ferdig, ettersom én undersøkelse kan motsies av en neste, som motsies av en tredje osv.

■ Forskere, som forsker på det samme, kommer ofte frem til ulike svar – og det hender at også forskere opptrer som «synsere».

■ Mye av forskningen gir bare mening, dersom man studerer hele forskningsfeltet og danner seg et inntrykk av all forskning på et område.

Politikk er dessuten ikke bare kunnskap og forskning, for det ville vært teknokrati. Politikk er også verdier, ideer og visjoner om hva som skal til for at vi kan leve gode liv – om frihet, personlig ansvar, tillit, maktspredning, likhet og likeverd. Den forskningen og kunnskapen vi har, må derfor suppleres med godt skjønn, erfaring, holdninger og verdier.

For å ta et par eksempler:

En lovbestemt kvotering til ASA-styrene «virker» selvsagt i den forstand at det raskere blir flere kvinner i ASA-styrene. Men virker den på likestillingen i arbeidslivet, på kvaliteten i beslutningene som styrene treffer, på rekrutteringen av kvinner til topplederstillinger i selskapene? Og hvilke bivirkninger får vi av at staten griper inn i private selskaper, samtidig som staten behandler seg selv mildere – eller av å signalisere at kvinner må kvoteres?

En fedrekvote i fødselspermisjonen «virker» selvsagt i den forstand at flere fedre raskere tar ut permisjon. Men virker den på likestillingen i hjemmet og i arbeidslivet? Og hvilke bivirkninger har det for friheten og vårt personlige ansvar at det føres en så paternalistisk politikk? Eller for barna, f.eks. dersom pappa av en eller annen grunn ikke kan ta ut permisjon? Hva blir neste skritt, dersom vi fortsatt ikke er fornøyd med likestilling i hjem og arbeidsliv? Hvor går grensen for politikk? Eller for å sette det helt på spissen: Vold i hjemmet, særlig mot kvinner, er et stort problem. Dersom vi installerer kameraer og sørger for overvåking av alle hjem, er sjansen stor for at det blir mindre vold. Forskere ville sikkert funnet at omfanget av vold i hjemmet går ned, etter at kameraer er installert. Dette er altså politikk som «virker», og forskningen kan bekrefte det.

Likevel vil ingen partier gå inn for dette, fordi den bryter med grunnleggende rettigheter vi har som mennesker, nemlig retten til et privatliv og til å vite oss usett. Verdiene overstyrer altså muligheten til å løse et problem – fordi hensikten ikke helliger middelet. Det er aldri en logisk automatikk i å gå fra «er» til «bør» – fra å beskrive et problem til å bestemme hva man skal gjøre med det.

Det er slike prinsipper som holder politikken oppe. Men politikken skal også holdes nede av prinsipper og moral. Og begge disse synsmåtene er like legitime i et demokrati.

Ofte har politikere en tendens til å komme over forskning som støtter deres eget syn. Alle partier har dessuten verdier og ideer – og endog taktiske og vikarierende hensyn – som av og til overstyrer tiltak som «virker». Forskningen viser f.eks. at friskoler og fritt skolevalg verken fører til himmelen eller helvete. Likevel har partiene ulike standpunkter, fordi de vektlegger verdier forskjellig. Noen legger mest vekt på frihet, mens andre er opptatt av likhet. Eller for å ta et ferskt eksempel: Nylig uttalte OECD at en av årsakene til at norske elever skårer relativt dårlig i PISA-undersøkelsen, er at Norge har valgt å ha mange lærere fremfor bedre lærere. Men dette rådet vil ikke Kristin Halvorsen følge, selv om OECD brukes som sannhetsvitne i andre saker.

Forskningens, forskernes og politikernes egne mangler kan tale for at ny politikk oftere prøves ut i mindre skala før den gjennomføres overalt og for alle – og at det i seg selv er et poeng at befolkningen har muligheten til å velge annerledes enn politikerne gjerne ønsker.

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 22.8.13.