Boikott av Israel er dobbeltmoralsk

Akademisk boikott av Israel er altså urettferdig, dobbeltmoralsk og ineffektivt. Men for mange oppstår nok ikke kravet om boikott av rent rasjonelle hensyn, men snarere i behovet for å føle at man gjør noe moralsk riktig, skriver Torkel Brekke i Dagbladet.

Torkel Brekke

Publisert: 17. desember 2014

Av Torkel Brekke, professor ved UiO og prosjektleder i Civita.

Kravet om boikott av Israel reises til stadighet i norsk offentlighet, og boikott av israelske akademiske institusjoner er en sentral side ved arbeidet til den globale boikottbevegelsen BDS (Boycott, Divestment and Sanctions).

Torsdag i forrige uke hadde BDS Norge sitt stiftelsesmøte, og dermed ser det globale initiativet for boikott ut til å ha fått bedre fotfeste her til lands.

Flere sider ved israelsk politikk er uakseptable: Israels utvidelse av bosettinger på Vestbredden er ulovlige, og landet har åpenbart benyttet uproporsjonal militærmakt i sine operasjoner i Gaza, noe som i hovedsak har gått ut over sivile. Likevel er boikott av akademiske institusjoner i Israel en dårlig idé.

For det første er slik boikott urettferdig fordi den rammer mange mennesker som ikke er involvert i, og ikke nødvendigvis støtter, politikken som føres av dagens israelske regjering.

De som støtter boikott mener vi bør viske ut skillene mellom statlig politikk og det sivile samfunn. Universiteter, forskningsinstitutter og kulturinstitusjoner, altså sentrale deler av det sivile samfunn, er i en forstand medskyldige i politikken som føres av Israel, hevder boikottbevegelsen.

Men dette argumentet hører man aldri om noe annet land. Vi hører aldri at russiske forskere er medskyldige i Russlands politikk i Ukraina. Vi hører aldri at amerikanske forskere er medskyldige i USAs kriger på andre kontinenter, eller i USAs bruk av tortur, som nettopp er grundig dokumentert.

Så hvorfor hører vi alltid at Israel er det ene spesielle tilfellet i verden hvor det er legitimt å viske ut skiller mellom sivilsamfunn og statens politikk? For meg minner det om et beslektet argument.

Jeg har ved noen anledninger støtt på argumentet om at det ikke finnes ekte sivile i Israel fordi landet har allmenn verneplikt.

Dermed mener noen at det er moralsk forsvarlig å rette angrep mot sivile israelere. Noen mener på samme måte at det ikke finnes ekte sivile i Gaza fordi Hamas lenge har styrt der. Begge argumentene er ekstremt farlige.

Det er galt å forsøke å viske ut skillene mellom sivile og militære uansett hvilken side som gjør det fordi det undergraver krigens folkerett.

På samme måte mener jeg det er galt av boikottbevegelsen å insistere på å viske ut skillene mellom statlig politikk og det sivile samfunn i Israel.

Universiteter og forskningsmiljøer er del av det israelske sivilsamfunn, og man kan ikke på generelt grunnlag hevde at akademiske institusjoner eller enkeltpersoner er ansvarlige for israelsk politikk.

Men i tillegg til å være en del av nasjonale sivile samfunn, er akademiske institusjoner del av et globalt fellesskap av akademikere og forskere, som først og fremst er innrettet for å skaffe ny kunnskap, men som også kan og bør være et moralsk korrektiv til stater og deres politikk.

Det er viktig at vi akademikere fortsetter å se på oss selv som et slikt globalt fellesskap. Da universiteter og akademiske organisasjoner innførte akademisk boikott av Sør-Afrika, ble dette oppfattet som urettferdig av mange fordi det rammet sørafrikanske forskere som allerede jobbet mot apartheid.

Noen av dem hadde selv opplevd å bli fengslet for sitt arbeid, og de følte naturligvis at det var rart at akademikere i andre land kunne fryse dem ut fordi de ble stilt til ansvar for politikk de selv motarbeidet.

For det andre er boikott av Israel dobbeltmoralsk. Norske universiteter har avtaler med universiteter i stater som har langt verre menneskerettighetssituasjoner enn Israel. Mitt universitet, Universitetet i Oslo, har forskningssamarbeid med Kim Il-sung Universitetet i Nord-Korea, en institusjon som er underlagt streng politisk kontroll.

Bør vi boikotte nordkoreanske institusjoner? I tidsskriftet The Lancet i april 2014 oppfordret to norske forskere andre lands universiteter til å etablere mer samarbeid med nordkoreanske forskere. «(W)e urge nations and universities to work together, creating space for research collaboration and capacity building in North Korea. Countries should set aside political differences and give universities academic freedom to collaborate independently of partner countries’ political system,…»

De har rett. Det er viktig at nordkoreanske forskere får være med på internasjonalt forskningssamarbeid selv om de lever i et diktatur, og det er viktig at vestlige forskere får snakke med nordkoreanske kolleger for å innblikk i deres virkelighet.

Er det noen som mener at Israels politiske ledelse kan sammenliknes med den nordkoreanske?

Hva ligger bak kravet om å boikotte israelske institusjoner, men ikke universiteter i verdens verste diktaturer?

For det tredje er akademisk boikott en dårlig idé fordi det ganske sikkert ikke vil føre til de politiske endringene man ønsker å oppnå.

Boikott vil ikke gjøre at akademikere i Israel får mer motivasjon eller makt til å påvirke politikk i hjemlandet.

Akademisk boikott fører til at et lands akademiske miljøer tvinges til å vende seg innover mot lokale nettverk og ta mindre del i den globale meningsutvekslingen som akademia skal strebe etter.

Den sørafrikanske historikeren Jonathan Hyslop, skrev for noen år siden en utmerket artikkel om den akademiske boikotten av Sør-Afrika i tidsskriftet Academe (okt. 2006).

Han mener at den akademiske boikotten hadde motsatt effekt av hva boikotterne antok.

Men mer interessant er det når Hyslop skriver at Sør-Afrika «simply became the occasion for a kind of parading of the foreign scholars moral virtue.»

Når amerikanske og europeiske akademiske institusjoner bestemte seg for å boikotte sørafrikanske akademikere under apartheid, handlet det for ofte om et ønske om å vise hvor moralsk god man selv var, snarere enn å forsøke å engasjere seg i den urettferdige virkeligheten på måter som virkelig hjalp, og som hadde personlige kostnader for en selv. På samme måte er det mitt inntrykk at kravet om akademisk boikott av Israel ofte ikke er drevet av politisk konkrete mål, men av moralisme.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 16.12.14.