Hver gang konflikten i Nagorno-Karabakh (på armensk: Artsakh) blusser opp, får Armenia et glimt av oppmerksomhet. «Sære» konflikter som tilsynelatende ikke angår oss noe særlig forenkles litt for ofte som en slags rivalisering mellom nasjoner. 

Det krever for mye tid, arbeid og oppmerksomhet å grave dypere. 

Likevel: Den som hevder at konflikten i Nagorno-Karabakh er enkel, har ikke forstått mye. Det er heller ikke slik at en av partene er uten skyld. Like fullt er det noen store, ofte underliggende baner i historien som bør legges til. 

Når armenere i dag roper opp om folkemord er det kanskje overdrevet, men det er også lett å forstå.

Her er noen ting verdt å være klar over:

Tyrkia og Aserbajdsjan er nære allierte og har en lang felles historie. Tyrkisk og aserbajdsjansk er nært beslektede språk og begge landene har islam som nær hegemonisk religion.

Både Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Aserbajdsjans president Ilham Alijev er knallharde diktatorer, den siste verre enn den første.

Armenia er et knøttlite, lutfattig, kristent vaklevorent demokrati i et karrig og ganske ufruktbart landområde. 

Det moderne Tyrkia er i stor grad bygget på ruinene av etnisk rensing og en utslettet flerkultur. Ungtyrkerne – på mange måter det moderne Tyrkias «founding fathers» – var arkitekter for det vi i dag omtaler som folkemordet på armenerne, i praksis et folkemord rettet mot alle kristne i Anatolia. 

Kemal Atatürk‚ det moderne Tyrkias grunnlegger, var fast bestemt på å spyle ut siste rest av fremmedelementer fra det som var igjen av det osmanske imperiet og i den nye nasjonalstaten. 

I 1997 ble Erdoğan dømt til ti måneders fengsel for å ha «oppfordret til hat basert på religiøse forskjeller», etter å ha deklamert et dikt av sin favorittpoet, den ungtyrkiske nasjonalistiske ideologen Ziya Gökalp, under et massemøte i byen Siirt: 

«Våre minareter er våre bajonetter, Våre kupler er våre hjelmer, våre moskeer er våre brakker. Vi vil sette en endelig stopper for etnisk segregering. Ingen vil kunne skremme oss.

Hvis himmelen og bakken skulle åpne seg. Hvis flom og vulkaner skulle sprekke, vil vi ikke vike fra vår misjon. Min referanse er islam. Hvis jeg ikke er i stand til å snakke om dette, hva er da livets mening?»

Erdoğan har allerede møtt sin diktatorkollega og hyllet ham for de siste ukenes innsats i Nagorno-Karabakh, utført med «den største følsomhet for sivile rettigheter». 

Dette etter at hundrevis er drept og tusener har flyktet over grensen til Armenia.

Under den større krigen i 2020 var ikke hyllesten for den «gloriøse seieren» mindre. Og det er her vi bør kikke nærmere: 

«I dag er dagen for seier og stolthet for hele den tyrkiske verden», proklamerte han under den militære seiersparaden i Baku: «I dag er dagen da sjelene til Nuri Pasha, Enver Pasha og de modige soldatene til den kaukasiske islamske hæren får hvile i fred.»

Enver var hovedmannen bak folkemordet i 1915. Han opprettet også den kaukasiske islamske hæren under ledelse av Nuri, hvis fremste gave til menneskeheten var å renske Baku for armenere og andre kristne.

Disse historiene nevnes for å gi et innblikk i hvorfor mange armenere føler dyp uro. Og det er mer. 

Retorikken til aserbajdsjanske myndighetsorganer har blitt mer og mer blodtørstig og lik den man ser i Russland. Hærens språk er rett frem genocidalt. 

I skolene har elevene i årevis blitt pumpet fulle av antiarmenske hatefullheter. Lærebøkene er fylt med utallige eksempler som fremstiller armenere som iboende dårlige, forræderske, illojale, hensynsløse og usiviliserte. 

«Armenia er ikke engang en koloni, de er ikke engang verdig å være tjenere.», skrev president Alijev på Twitter. Alle armenere forstår derfor hva de har i vente hvis de underlegges Alijevs beinharde, rasistiske diktatur. 

Tyrkia har i alle år benektet folkemordet og drevet en mildt sagt skitten global kampanje, som langt på vei har vært vellykket. Erdoğan truer andre land til å være tause om folkemordet. 

Armenere får stadig høre at de slår mynt på folkemordet og sin egen offerrolle. Hvem kan bebreide dem?

Det gjør noe med et folk som aldri har fått genuin anerkjennelse for ufattelige lidelser og som i tillegg, gjennom hundre år, har måttet se sine overgripere og overgriperes etterkommere herje rundt som konger i verdenssamfunnet med uanstendige løgner og total fornektelse.

I stedet har store deler av Vesten, inklusive Norge, anmodet armenerne om å vise måtehold og vilje til forsoning, mens de har strøket sultanen i Ankara medhårs. 

Konflikten i Karabakh er komplisert og går langt tilbake i tid. Også mange aserbajdsjanere er ofre i denne langvarige konflikten. Men uansett bør Vesten kjenne sin besøkelsestid. 

Det er en brytningstid i Armenia. Mange armenere henger fast i den gamle sovjettiden, de tror på Russland. 

Men særlig unge armenere ser til de vestlige liberale demokratiene, ikke helt ulikt de unge i Ukraina. 

Vi må støtte det oppvoksende, men skjøre demokratiet i Armenia og bringe det nærmere Europa. 

Etnisk rensing av Nagorno-Karabakh kan bidra til at det armenske demokratiet faller. Russland og Sovjetunionen har vært «garantister» for Armenias sikkerhet, blant annet ved å vokte grensene mot Tyrkia og Aserbajdsjan. 

Vi vet at Putin og Russland er skamløse. Siden de ikke lenger – etter Ukraina – har muligheter til å kontrollere Armenia gjennom sikkerhet, tyr de til favorittalternativet, som er å spre kaos. 

I russisk propaganda beskyldes Armenias statsminister Nikol Pasjinjan for å «forråde Karabakh». De hater Pasjinjan for kursen han har valgt, som er mer liberal, vestvendt og fremtidsrettet. Russlands formål er å sette i gang et kupp mot Pasjinjans regjering og innsette et marionettregime. 

Men hvis Vesten og Europa setter alle kluter til og bidrar med penger, ressurser, nødhjelp og ikke minst sikkerhet, vil Russlands venner sakte, men sikkert dø ut. 

Armenia har alltid blitt avspist. Lausanne-avtalen i 1923 førte til at armenerne mistet en tredjedel av landet de var blitt lovet etter første verdenskrig tilbake til tyrkerne. Folkemordets ofre måtte gi land til folkemordets eksekutører. 

Resultatet ble masseflukt til det gjenværende Armenia, mens den armenske kulturen, kirkebygg og dets like ble jevnet med jorden.

Med stor sannsynlighet ser vi nå begynnelsen på slutten for en armensk enklave i Nagorno-Karabakh. De som har livet kjært flykter til en usikker fremtid i et lutfattig Armenia. 

Armensk kultur i Karabakh vil i beste fall forfalle, i verste fall bli utslettet. Hva planene til Erdoğan og Alijev er videre vet vi jo ikke sikkert, men armenerne selv frykter at Aserbajdsjan vil gå til massivt angrep for å okkupere det vestlige Armenia. 

Slik vil de ha fri tilgang til den aserbajdsjanske enklaven Nakhitsjevan og videre til Tyrkia. I Nakhitsjevan er alle armenske kulturlevninger for lengst borte. 

Om ikke annet viser krigen og det internasjonale samfunnets lammelse at historien aldri tar slutt, hvis man ikke tar et grundig oppgjør med fortiden.

Det er ikke minst tydelig i Russland, der mangelen på et noenlunde sannferdig nasjonalt narrativ har ført til et ødelagt folk og en endeløs rekke av statsforbrytelser. Norge vil verken anerkjenne folkemordet på armenerne eller folkemordet på ukrainerne (holodomor). 

For autoritære demagoger i Tyrkia er benektelse av folkemordet en helt sentral brikke i legitimeringen av hypernasjonalisme. 

Det er liten tvil om at Erdoğan er sterkt preget av den farlige cocktailen av offerrolle og hevngjerrighet som ofte preger tyrkisk nasjonalisme. 

Armeneres insistering på å ta opp folkemordet i alle kanaler irriterer vettet av det tyrkiske diktaturet. 

Erdoğans og veldig mange tyrkeres fortelling er snudd helt på hodet, og derfor vanskelig å forstå: Det er Tyrkia som er det egentlige offeret. De er ofre for en internasjonal bakvaskelse, iscenesatt av de alltid forræderske armenerne. 

Man skal nok være litt naiv for ikke å se at Erdoğans iver etter å støtte Aserbajdsjan i tykt og tynt handler om mer enn geopolitikk.

Innlegget er publisert i VG 1.10.23.