EU-statene og Russland

BREV nr. 30

EU-statene trenger å kunne reagere samordnet mot Russlands angrep på Ukraina. EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske tiltak må imidlertid vedtas enstemmig. Dette er vanskelig med EU-statenes ulike holdninger til Russland. Utnyttelse av stemmekravet gjør ikke situasjonen bedre.

Per Christiansen

Publisert: 18. juni 2024

Russland har lenge vært en viktig makt i europeisk politikk. Forholdet under den kalde krig (1947-1991) var enkelt for EU-statene: Deres samarbeidet bygget på kapitalistisk markedsøkonomi og ikke kommunistisk planøkonomi. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble EU utvidet østover. De 27 EU-staters holdning til Russland beror på den enkelte stats geografiske plassering, historiske relasjoner, politiske preferanser, økonomi, kultur og andre forhold.

Vanskeligst forhold til Russland har nok nabostatene som var republikker i Sovjetunionen. De tre baltiske stater har i moderne tid stort sett ikke kunnet hindre russisk dominans. De oppnådde selvstendighet i mellomkrigstiden, fordi Russland var svekket etter revolusjonen (1917) og borgerkrigen som fulgte. Men selvstendigheten tok slutt ved den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakt (1939), da Russland okkuperte naboområdene. Statene gjenoppsto etter Sovjetunionens oppløsning (1991), vendte seg raskt vestover og ble medlemmer av både EU og NATO i 2004.

Finland og Polen er også nabostater. Etter Jalta-konferansen (1945) falt Polen (og flere andre stater i øst) under den sovjetiske interessesfære. Polen gjenoppsto som stat etter andre verdenskrig og ble en del av kommunistblokken. Det to stater havnet på hver sin side av ‘jernteppet’. – Finland førte i mellomkrigstiden en nøytralitetspolitikk. Sovjet angrep landet i 1939 og erobret mye av finsk Karelen (1939-40). Da Tyskland angrep Sovjetunionen (1941), trådte Finland derfor inn på tysk side. Under den kalde krig var Finland blant de alliansefrie land, og tilnærmet seg samarbeidet i Vest-Europa varsomt. Finland ble EU-medlem fra 1995, og sto utenfor NATO inntil 2023. – Polen har et anstrengt forhold til Russland. At polsk tilhører den slaviske språkfamlie har vært lite til hjelp. I perioder har Polen ikke eksistert som egen stat, senest i mer enn hundre år frem til 1918. Russland var med på delingene, også i 1939. Polen ble medlem av NATO i 1999 og EU i 2004. Den katolske tro står sterkt i Polen, mens Russland er gresk-ortodoks.

Også Tsjekkia har et vanskelig forhold til Russland, særlig påvirket av at politisk reformarbeid der ble slått ned med makt av Sovjetunionen i Praha-våren 1968. Slovakia virker mindre preget av de tsjekkiske erfaringer, og er nokså avhengig av russisk olje- og gassforsyninger.

Romania har vært under innflytelse særlig fra Det ottomanske rike og Russland, uten at det har skapt varme relasjoner. I første verdenskrig gikk Romania med på fransk-britisk side mot tyrkerne, mens landet i andre verdenskrig deltok på tysk side mot Sovjetunionen. Under den kalde krig søkte Romania en selvstendig linje, og forholdet til Russland er avmålt. Landet ble medlem av NATO i 2004 og EU i 2007. Rumensk språk tilhører den romanske språkgruppe og landet har søkt mer mot Frankrike. Den dominerende trosretning er gresk-ortodoks.

Bulgaria har tradisjonelt hatt nære forbindelser med Russland, og ble i sovjettiden kalt ‘den 16de republikk’ (Sovjet hadde 15). Bulgarsk er et sør-slavisk språk. Den gresk-ortodokse kirke er det største trossamfunn og det kyrilliske alfabet benyttes. Bulgaria har likevel et komplisert forhold til Russland, blant annet fordi landet kom i press mellom russisk ekspansjon og Det ottomanske rikes svekkelse i tiårene før første verdenskrig.

Hellas fikk etter den russiske revolusjon et stort kommunistparti. Det ble forbudt i 1930-årene, var sentralt i den greske borgerkrig (1946-1949), og ble tillatt etter militærjuntaens fall i 1973. Men Hellas har nok vært mer opptatt av forholdet til Tyrkia enn til Russland.

Slovenia og Kroatia er i hovedsak katolske land og er mindre påvirket østfra enn fra østerriksk og italiensk side, til tross for at språkene er sør-slaviske. Landene er små og har få egne konflikter med Russland, som har foretrukket Serbia blant de balkanske land.

Tyskland har et ambivalent forhold til Russland. Tysk økonomisk ekspansjon har mest vært rettet østover; mindre mot kolonier på andre kontinent. Etter EUs utvidelse mot øst spiller disse interesser inn på ny, for eksempel ved tyske investeringer og stor import av olje og gass fra Russland. Etter første verdenskrig ble Tyskland ‘presset vestover’ og naboskapet til Russland/Sovjetunionen opphørte. Krigføringen på Østfronten 1941-44 var nådeløs, og ble fra tysk side også rettferdiggjort ved nazistiske raseteorier. Grusomhetene i øst kan ha ført til en egen skyldfølelse overfor Russland, selv om krigen og okkupasjonen mest fant sted i Ukraina, Hviterussland og Baltikum. En forståelig tysk pasifisme demper viljen til konfrontasjon. Tysklands deling under den kalde krig påvirker tyskernes syn på Russland.

Østerrike deler nok mye av den tyske ambivalens, men landet konkurrerer ikke med Russland slik keiserriket og dobbeltmonarkiet tidligere gjorde. I 1945 ble Østerrike, som Tyskland, okkupert. Okkupasjonen varte frem til 1955. Østerrike ble imidlertid ikke delt, men måtte erklære sin nøytralitet i den kalde krig.

Napoleons mislykkede erobringsforsøk i 1812 la ikke et grunnlag for gode forbindelser mellom Frankrike og Russland. I den europeiske stormaktspolitikk på 1800-tallet sto Frankrike og Russland dels sammen, som i kamp mot revolusjonære bevegelser, og dels mot hverandre, som i Krim-krigen, for å begrense russisk ekspansjon på Balkan. I første verdenskrig var Frankrike og Russland i allianse inntil revolusjonen tvang Russland ut av krigen. I andre verdenskrig var Frankrike okkupert, og hadde liten innflytelse på det amerikansk-britiske samarbeid med Sovjetunionen.

I Italia og Spania var kommunistpartiene forbudt under de fascistiske regimer. Da de ble tillatt, tok de etter hvert avstand fra Moskvas innflytelse (‘eurokommunisme’). Italia er en handelspartner for Russland, men landet har ikke nære politiske forbindelser med Russland.

Sverige har vært nøytralt siden Napoleonskrigene. Landet ble EU-medlem i 1995. Danmark har mest vært vest- og sørvendt, og ble medlem i NATO i 1949 og EU i 1973. Irland har vært opptatt av sitt forhold til Storbritannia og er forsvarspolitisk nøytralt. Irland ble i 1973 EU-medlem sammen med Storbritannia, men gikk ikke ut av EU ved Brexit. Om Portugal kan vel sies at deres orientering ligger i det oversjøiske. Landet er i NATO fra 1949 og EU fra 1986.

Benelux-landene er blant de opprinnelige NATO- og EU-stater, men har generelt hatt et fjernt forhold til Russland. Kypros har finansielle forbindelser til russiske banker og oligarker, ifølge avismelding, mens Malta vel har et fjernere forhold til Russland.

Når det gjelder Ungarn, har landet vært påvirket av tyrkerne, men likevel mer av det tyske. Dette førte Ungarn inn på den tapende side i begge verdenskriger. Av Russland har Ungarn historisk hatt liten nytte. Russland hjalp Østerrike med å knuse den ungarske revolusjon i 1848, og Sovjetunionen gjorde det samme alene i 1956. Landet har vært mer vest- enn øst-orientert og er medlem av NATO fra 1999 og EU fra 2004. Ungarn er i hovedsak et katolsk land.

Det kan overraske at Ungarn siden 2010 har utfordret EU, blant annet ved økonomiske sanksjoner mot Russland, til økende ergrelse for mange andre EU-stater. Den ungarske regjerings adferd de seneste år kan skyldes behov for å få tilgang til EU-midler, som er tilbakeholdt i en langvarig konflikt om Ungarns manglende respekt for EU-retten. Konflikten har intet med Ukraina å gjøre, men problemet kom på spissen etter det væpnede russiske angrep på Ukraina (februar 2022). Den ungarske regjering truet i 2023 med å blokkere forhandlinger med Ukraina om EU-medlemskap og EUs vedtaket om økonomisk støtte for Ukraina, men ga til slutt etter.

At dette har ført til isolasjon av den ungarske regjering i EU, er ikke det viktigste. Dét er at de øvrige EU-stater ikke kan handle i EUs navn, men må handle enkeltvis i samme retning. Dette svekker EUs posisjon i verdenspolitikken. EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk kan ikke gjennomføres effektivt ved krav om enstemmighet. Dette er vanskelig å tåle for et stort flertall av EU-statene, spesielt når vetoet misbrukes. Spørsmålet er hvordan de EU-stater, som i fellesskap vil spille en rolle internasjonalt, kan sette på sidelinjen en EU-regjering som er mer opptatt av seg selv.