Hva er egentlig fred?

Freden skal ikke bare være rettferdig, men den burde også være varig

Publisert: 12. desember 2025

Hvert år deler Den Norske Nobelkomite ut det vi kjenner som Nobels Fredspris. Hvem som er verdig til å motta prisen er opp til komiteen å avgjøre, men mottakeren skal velges i henhold til Alfred Nobels testamente.

Enkelt forklart skal prisen deles ut til en fredsforkjemper. Nobel listet selv opp noen kriterier i testamentet fra 1895: «arrangering av fredskongresser», «nasjonenes forbrødring» og «reduksjon av militærstyrker».

Dette er vage termer som åpner for tolkning. Kriteriene følges dermed ikke alltid til punkt og prikke. I år ble prisen gitt til opposisjonslederen i Venezuela, María Corina Machado, i kraft av hennes kamp for et demokratisk Venezuela. Komiteen begrunnet blant annet dette med at demokrati er en forutsetning for fred.

Prisen var vel fortjent, men også kontroversiell, og illustrerer noe viktig: I en verden som oppleves mer ustabil og konfliktfylt enn på lang tid, er det å kjempe for fred en viktig, men krevende oppgave. For hva er egentlig fred? Og hva for en fred skal vi ønske velkommen? Alt og alle ønsker fred, skrev filosofen Thomas Aquinas, men på forskjellige premisser.

To paver

La meg illustrere dette med et eksempel. Med to paver: Den nylig avdøde Pave Frans og den nylig tiltrådte Pave Leo XIV. De er interessante fordi begge to, i kraft av deres pontifikat, har argumentert utrettelig for fred og forbrødring. Men de snakker om fred på forskjellige premisser.

Pave Frans gjorde seg dypt upopulær med sine uttalelser om krigen i Ukraina. Han snakket om fred, forsoning og dialog. Han oppfordret også partene til å forhandle. Dette er ikke oppsiktsvekkende. Vatikanstaten har holdt seg nøytralt i alle kriger siden 1929 og er en naturlig vert for fredsforhandlinger i enhver konflikt.

Problemet ligger i Pave Frans´ forståelse av krigen og fredens premisser. Frans uttalte at «styrken lå hos parten som ville skåne eget folk» og at Ukraina måtte vurdere «et hvitt flagg». Dette la en byrde på Ukraina som offer, men kan også tolkes som en oppfordring til kapitulasjon. Samtidig kom det aldri noen uttalelse om hvem aggressoren i krigen var, annet enn at han mente at NATO hadde «tilrettelagt for Russlands sinne».

Etterfølgeren, Pave Leo XIV, har hatt en annen tilnærming. Han har omtalt Russland som aggressor, og som bærer av ansvaret for krigen. I tillegg har han kalt krigen imperialistisk og russiske angrep på sivile og sivil infrastruktur som moralsk forkastelige.

I hans appell om fred og dialog har han derfor oppfordret Vladimir Putin til å ta det første steget, som den med hovedansvaret for krigshandlingene. Pave Leo har forstått at hvite flagg ikke skaper noen endelig fred. Leos tilnærming til fred dreier seg dermed om å anerkjenne hvem som bærer ansvaret for at det ikke er fred og hva dette har å si for en forbrødring og forhandlinger.

Fred? Hva slags fred?

Å snakke om fred er altså ingen enkel øvelse. For hva skal en fred egentlig innebære? At kamphandlinger simpelthen opphører? Det kan gi fred, men i det ukrainske tilfellet vil ikke en slik fred være rettferdig. Det ville snarere belønnet aggresjon, dersom Ukraina lyttet til Pave Frans.

Freden skal ikke bare være rettferdig, men den burde også være varig. Den prøyssiske militærteoretikeren Carl von Clausewitz skrev i sitt hovedverk «Om Krigen» at utfallet av en krig ofte ikke er endelig. Snarere kan fraværet av krig betraktes som en midlertidig fase. Et onde som vil passere.

Dette er et argument mot nedrustning. Et farvel til våpnene er ingen god oppskrift for en varig fred, for den må ofte være tuftet på avskrekking. Dette nevner jeg fordi det bryter med et av Nobels kriterier.

Fred er med andre ord ikke så enkelt

Denne typen avveininger utgjør et dilemma dersom fredsprisen skal deles ut som en kommentar til pågående kriger. For vi ønsker naturligvis veien mot fred velkommen, men ikke dersom det leder mot en moralsk forkastelig fred, eller forhandlinger som minner om et teater.

Fred er ikke bare blekk på et papir.

Og det er sjeldent et endepunkt. Det er noe som av og til må kjempes frem. Ikke helt ulikt selve demokratiet, som årets fredsprisvinner kjemper utrettelig for.

Teksten er publisert i Vårt Land 11.12.2025.

Publisert: 15. desember 2025