Hva skal egentlig Ukraina forhandle om?

Hvis Putins aggresjon belønnes med suksess i Ukraina, øker faren for europeisk storkrig – han ser at Vesten og Nato ikke mener alvor i Ukraina. Mener de alvor i Baltikum?

Eirik Løkke

Publisert: 20. februar 2025

Få, om noen, forteller historie bedre og mer levende enn Tom Holland og Dominic Sandbrook i podkasten «The rest is history». Deres evne til å aktualisere historien er briljant. Så også episodene om nazistenes angrep på Tsjekkoslovakia (i 1938) og Polen (1939), hvor de forklarer hvilke eksistensielle dilemmaer nasjonene sto overfor:

Skulle de yte militær motstand?
Var andre nasjoner villige til å hjelpe?
Og hva var alternativet?

Ingen vet bedre enn Volodymyr Zelenskyj hvilke dilemmaer Polen var i for 80 år siden. I over ti år har Ukraina forsvart seg mot Putins aggresjon, hvorav de siste tre har vært fullskala krig.

Situasjonen er blitt enda mer presserende nå som Trump har lagt seg på en mer Putin-vennlig linje gjennom å svikte Ukraina og fremmedgjøre europeiske allierte.

Trump har sågar uttalt at «Ukraina aldri burde ha ytt motstand».

Det ville i så fall ha vært slutten på den ukrainske nasjonen.

For la oss ikke glemme at årsaken til krigen er Putins invasjon. Faktum er at Putin ikke trenger å innlede noen forhandlinger, han trenger bare å trekke styrkene tilbake, så vil krigen opphøre. Om Zelenskyj gjør det samme, opphører Ukraina.

La oss heller ikke glemme at utfallet av krigen vil ha dype implikasjoner for europeisk sikkerhetspolitikk. Dersom Putins aggresjon belønnes, vil sannsynligheten for europeisk storkrig øke.

I Kreml vil de registrere at Vesten og Nato ikke mener alvor i Ukraina. Mener de alvor i Baltikum?

Nettopp derfor er Ukrainas motstand en eksistensiell kamp for demokratiets fremtid i Europa. Mens Putin bygger på prinsippet om den sterkestes rett, er det vestlige credo bygd på prinsippet om moralsk rett. Denne ideen har vært førende for Nato helt siden etableringen, og er et uttrykk for at Nato er noe mer enn en militær makt; organisasjonen er tuftet på et grunnleggende verdifellesskap.

Problemet er at Trump ikke deler disse idealene. Derfor er han ikke fremmed for å gjøre «en deal» med Putin, uavhengig av hvilke konsekvenser det får for Ukraina og Europa. Trump er heller ikke bekymret over at hans tilnærming til Russland undergraver USAs langsiktige interesser, i den forstand at landets strategiske evne til å bygge allianser svekkes.

Vi kan mislike den nye administrasjonen, men Trump forsvinner ikke med det første. Ukraina og Europa må håndtere den amerikanske presidenten så godt som mulig.

Spørsmålet er hvordan.

Det første spørsmålet er hva Ukraina faktisk skal forhandle om. Én ting er at landet kan måtte avstå territorium og glemme Nato-medlemskap, men mer grunnleggende er spørsmålet om det finnes noe som gjør at Ukraina kan stole på at regimet i Moskva holder ord. Historisk erfaring viser at det kan de ikke.

Putin forhandler ikke i god tro.

Forsvarsminister Hegseth uttalte at USA ønsker et velstående Ukraina. Men det kan Putin neppe leve med. Det var revolusjonen i 2014 (Euro-Maidan) som skapte panikk hos Putin, og påfølgende bidro til annektering av Krim.

Putin frykter ikke Nato; han frykter demokratiet. Et velfungerende demokrati i Ukraina, med folkestyre og fredelig skifte av makt, kan gi «uheldige ideer» om at et annet Russland er mulig. Det er ingenting Putin frykter mer enn et folkelig opprør på Den røde plass.

Men skal Ukraina måtte forhandle bort sin rett til demokrati og velstand? Hvis ikke, hvordan kan Ukraina få sikkerhetsgarantier som gjør at de like fullt kan inngå avtale med Russland?

USA kunne i prinsippet vært en garantist som hadde gjort det akseptabelt for Zelenskyj å akseptere harde betingelser, inkludert russisk annektering av ukrainsk land og oppgivelse av Nato-medlemskap. Men Trump-administrasjonens uttalelser tyder på at USA ikke er interessert i å opptre som noen garantist. Det vil i så fall bli svært krevende for Europa.

Det vi i disse dager er vitne til, er en manifestasjon av den «post-amerikanske verden», hvor internasjonale relasjoner i større grad kommer til å baseres på militær makt.

Ronald Reagan uttalte i sin tid at «frihet bare er en generasjon fra utryddelse». Vi i Europa er i ferd med å oppdage hva Reagan mente.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 18.2.2025.