Internasjonalt

Kjempen i øst

Litteraturen forteller at Russland er kjempen i øst. Den elsker å bli fryktet, og har vanskeligheter med å takle frihet. Det «røde» mennesket lever.

Mathilde Fasting

Publisert: 21. desember 2018

Russland elsker å bli fryktet, og har vanskeligheter med å takle frihet. Det «røde» mennesket lever. Jeg har alltid tenkt at Russland forstås best gjennom det skjønnlitterære. Romanen gir landet sjel.

Russiske dokumentarer kan rett og slett bli for nedslående. Jeg kan fremdeles se for meg Aleksandr Solsjenitsyns bok GUL ag-arkipelet på fars nattbord. Det var ikke et festskrift.Likevel er jeg senere blitt svært fascinert av det dystre og dypt tragiske Russland. Jeg har nylig lest en annen russisk nobelprisvinner, Svetlana Aleksijevitsjs bok Frihet (Kagge, 2018). Som Solsjenitsyn er Aleksijevitsj ikke en romanforfatter, men det jeg vil kalle en dokumentarforteller. Og begge må leses i doser for å holde ut, hvordan holde ut dette? I Frihet skriver Aleksijevitsj:

«Jeg skal fortelle dette til deg, for bare et sovjetisk menneske kan forstå et annet sovjetisk menneske. Andre forstår oss ikke. Den russiske sjel er en gåte. Men vi bor i et land der vi ble opplært til å dø fra vi var barn. Vi ble opplært i døden. Vi lærte ikke at mennesket fødes for å oppleve lykke og kjærlighet; vi fikk høre at mennesket kun eksisterer for å la seg bruke, gi alt, ofre seg.»

Frihet er tre taler eller essays som Aleksijevitsj har holdt ved ulike prisutdelinger de fem siste årene, inkludert Nobelforedraget fra 2015.

I bokens innledning skriver Erika Fatland at Aleksijevitsj kaller seg sjelshistoriker – hun risser opp Russlands sjel samtidig som hun tegner opp de av landets stemmer som ikke høres. I mine øyne en svært treffende beskrivelse. Hun skriver ikke bøkene sine, men gjennomlever dem. For en utrolig styrke hun må ha.

Russland er dramatisk, tragisk, håpløs, men heldigvis er det kjærligheten som er tema for boken hun nå arbeider med etter snart 50 år med død, lidelse og håpløshet. Aleksijevitsj er selv halvt hviterussisk og halvt ukrainsk, og i de tre små talene snakker hun for en gangs skyld selv. Det er hennes stemme som trer frem i Frihet. Hun forteller om all tiden det tar å skrive, alle menneskene hun møter, alle inntrykkene hun får, og hva hun ikke klarer å glemme. Hun lytter til stemmene, hun er et «øremenneske». Og hun borer dypt inn i ondskapen, som hun skriver. Den er både hos Stalin, hos naboen og hos tante Olga, i krigen, i Tsjernobyl, i Afghanistan.

Åtte av ti russere mener at et land bør være sterkt, ikke at det bør være et godt land å leve i. Frihet er ikke til å tåle – det er å bli fryktet som gjelder. Aleksijevitsj spør: Hvorfor lar ikke all lidelsen vår seg konvertere til frihet? Jeg tror svaret ligger i Russlands sjel. Kommunismen er ikke død, den er «en kronisk sykdom». Det «røde» mennesket lever i verste velgående.

Siden det var sommer da jeg leste Aleksijevitsj, veide jeg opp for dysterheten ved å lese boken A gentleman in Moscow av Amos Towles. Towles er ikke russisk, men lidenskapelig opptatt av landet, og på sin måte beskriver han også den russiske sjelen. Her er en russisk adelsmann hovedpersonen, en adelsmann til fingerspissene med en gjennomført dannelse, touch av det europeiske og selvfølgelig det franske.

Men hans tid slutter idet det kommunistiske mennesket overtar, bokstavelig talt. I 1922 blir grev Alexander Rostov tiltalt for å ha skrevet et dikt som oppfordret til handling i 1913. Kommisæren vil vite om Rostov i 1918 ville oppfordre til vold mot kommunismen. Han dømmes ikke til døden, men til å leve resten av livet der han for tiden bor, på hotell Metropol i Moskva. Han vil bli skutt dersom han går ut av døren.

Romanen foregår altså inne på et hotell helt frem til 1954. Men i stedet for at handlingen går ut i det sovjetiske samfunnet som etterhvert etableres rundt ham, kommer det gradvis snikende inn til Rostov på Metropol. Han følger samfunnsutviklingen fra en institusjon som kan sammenlignes med de mest berømte europeiske hotellene, som the Ritz, men som etterhvert også blir forvandlet. Sovjetunionen finnes etterhvert inne i alle kriker og kroker, så nær som kjøkkenet. Der holder den franske kokken ut til siste «hors d’oeuvre». Rostov selv blir forvist fra en suite til et loftskott. Og det er den andre dimensjonen i boken – hvordan den adelige Rostov makter å skape seg et liv på noen få kvadratmeter, han som var vokst opp på et gods.

Rostov blir en nyttig mann på Metropol. Han skaper seg et liv, får venner, en elskerinne, en liten venninne og etter hvert et barn. Rostovs misjon er å opprettholde «dannelsen», for at hotellet – og det russiske samfunnet – ikke skal forfalle. Og sovjeterne bruker ham, de trenger ham, for hvordan skal de kunne noe om Europa, Frankrike og USA, om ikke den verdensvante og språkmektige Rostov kan hjelpe? Uten å røpe for mye, har boken også en russisk slutt. Det er grenser for lenge tristessen og kommunismen kan holdes ut.

For litt siden traff jeg David Grossman, en annen forfatter jeg beundrer sterkt. Han fortalte at han alltid leste et lands viktigste litteratur før han besøkte landet. Det var på den måten han kom inn under huden på menneskene og identiteten til sitt reisemål. Saksdokumenter og analyser er viktige i politikken, men forståelsen blir kanskje enda bedre om litteraturen fikk en plass i saksmappen.

Litteraturen forteller at Russland er kjempen i øst. Den elsker å bli fryktet, og har vanskeligheter med å takle frihet. Det «røde» mennesket lever.

Artikkelen er på trykk i Minerva nr. 4/2018.