Berlin Tyskland EU — Bildet er tatt av wal_172619 fra Pixabay.

Tyskland og EU

BREV nr. 53

Tyskland er et hovedland i EU. Moderne historie gir landet solide grunner for å støtte europeisk samling. Tidens geopolitiske utfordringer krever imidlertid en mindre botferdig og mer selvbevisst tysk politikk.

Per Christiansen

Publisert: 4. februar 2025

Tyske områder utgjorde det meste av Det tysk-romerske keiserrike¹fra middelalderen frem til Napoleonskrigene. Store deler av områdene ble i 1871 samlet under Preussens ledelse i Det tyske keiserrike. Resten var Det østerrikske keiserrike, som var et flernasjonalt rike under Habsburg-dynastiet – etter 1918 stort sett redusert til dagens Østerrike. Tyskland ble et sentralt land på det europeiske kontinent, med mye naturressurser, stor befolkning, sterk industri og felles språk. Dette la grunnlaget for en blomstrende økonomi.

Tyskland var preget av datidens militarisme og imperialisme. I siste halvdel av 1800-tallet sikret landet seg koloniområder i Afrika, men var ellers orientert mot Sentral- og Øst-Europa. Tysk ekspansjonsvilje, i tospann med Østerrike-Ungarn², utløste første verdenskrig, som endte med tysk tap i 1918. Monarkiet falt og ble erstattet med Weimar-republikken, som ikke kunne hindre fremveksten av Nazi-Tyskland. Tysk revansjisme førte til andre verdenskrig. Mai 1945 og tiden like etter betegnes i Tyskland ofte som ‘Stunde Null’. Store ødeleggelser og moralsk ruin hadde ledet til Tysklands betingelsesløse kapitulasjon. Men dette innledet også en frigjøring, og Tyskland ga noen år senere sin oppriktige tilslutning til europeisk samling ved Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF).

Kapitulasjonen var etterfulgt av okkupasjon og deling av Tyskland i en østlig sone og tre soner i vest. Den kalde krig var i gang. USA ønsket en samling i vest omkring et felles marked, og bidro konkret til gjenreisningen ved Marshall-hjelpen (1948-52). Frankrike, som var godtatt blant seiersmaktene, ville etter tradisjonen holde Tyskland nede. Dette ble motvirket ved amerikansk press. Forbundsrepublikken Tyskland (1949) skulle bli Frankrikes partner i EKSF. Italia og Benelux-landene sluttet seg til. Gjenreisningen fortsatte og samarbeidet ble utvidet til De europeiske fellesskap (EF, 1957) og senere til Den europeiske union (EU, 1992).

I Vest-Tyskland førte en sosial markedsordning til god økonomisk vekst og en spektakulær gjenreisning (‘Wirtschaftswunder’). Tysk økonomi vokste i styrke. Fransk nasjonalisme – og arroganse – førte til et munnhell i fellesskapene: ‘Frankrike befaler, Tyskland betaler’. Uten fransk-tysk enighet var det vanskelig å få til nye skritt av betydning i integrasjonen. Flere medlemsstater i de følgende tiår har etter hvert redusert den fransk-tyske innflytelse.

Berlin-murens fall i 1989 la grunnlaget for tysk gjenforening ved at Vest-Tyskland ‘overtok’ Øst-Tyskland (1991). Berlin ble igjen tysk hovedstad, og øst-tyske mark ble generøst byttet med D-mark i forholdet én til én. Før samlingen var Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Italia de mest folkerike EU-stater med rundt 55 til 60 millioner innbyggere. Med den tyske samling økte Tysklands befolkning til over 80 millioner mennesker.

Ved Maastricht-traktaten (1992) ble grunnen lagt for EUs felles valuta, euroen. Bortsett fra tysk kultur, var det etter 1945 ikke så mye tyskere kunne vise nasjonal stolthet over, annet enn landslaget i fotball og D-markens stadig sterkere stilling som følge av tysk driftighet. Den felles valuta ble et tysk offer til den europeiske samling. Dette bør ses i nær sammenheng med Tysklands moderne historie: skyldfølelse og skam etter Nazi-Tysklands forbrytelser. Den tyske regjering forsto at økonomiens voksende styrke og D-markens økende dominans, ikke var heldig. Erfaring tilsa at tysk dominans i Europa ført lite godt med seg.

Men euroen var ikke like populær i alle deler av den tyske befolkning, selv om den tyske regjering og sentralbank hadde krevd – og fått – EU-reglene om økonomisk og monetær union utformet slik de ønsket. Partiet Alternativ für Deutschland (AfD) ble stiftet i 2013, særlig ut fra misnøye med euroen. Senere har partiet utviklet andre, mer høyreradikale, EU-kritiske og populistiske saker. Euroen har imidlertid i dag tilslutning fra et flertall i den tyske befolkning, og kan regnes om vel etablert.

Den tyske grunnlov (1949) forankrer i flere regler Tyskland i den europeiske samling. Den mest eksplisitte tilslutning lyder, i utdrag:

‘Forbundsrepublikken Tyskland skal medvirke til et forent Europa ved å utvikle Den europeiske union, som er forpliktet av demokratiske, rettsstatlige, sosiale og føderale grunnsetninger og grunnsetningen om nærhet og et menneskerettsvern vesentlig likt det som er gitt i denne grunnlov. For dette formål kan Forbundet ved lov overføre statsmyndighet …’ (artikkel 23(1), min oversettelse).

Tilslutning til europatanken er en rettslig forpliktelse og en politisk realitet i Tyskland. Dette gjenspeiler Tysklands moderne historie, hvor landet holdes, og holder seg selv, ansvarlig for de ufattelige fysiske, psykiske og moralske ødeleggelser i nazi-perioden. Rettsoppgjøret etter 1945 fikk frem en kollektiv tysk skyld. Selv den dag i dag blir man stadig minnet om nazi-tidens skrekk ved beretninger, vitnesbyrd, intervjuer, selvkritiske kommentarer med mer i tyske media, men også blant annet i kulturlivet.

Historien forklarer mye i tysk politikk. Nevnes kan for eksempel Willy Brandts Ostpolitik fra 1970-årene; den emosjonelle begeistring over tysk samling, hvor ‘to-pluss-fire avtalen’ ses som den endelige fredsavtale (Vertrag über die abschließende Regelung in Bezug auf Deutschland, 1990); Tysklands ønske om handel og forbindelser østover, blant annet kjøp av russisk gass; Tysklands sikkerhet bygger på NATO med amerikanske baser i Tyskland og ikke på egen militær forsvarsevne; en generell pasifisme og en utenrikspolitisk ydmykhet. Kort sagt: Tysk utenrikspolitisk innflytelse svarer ikke til landets økonomiske makt.

I EU har Tyskland spilt rollen som en ansvarsfull og lojal partner. Finansiell disiplin og balanserte budsjetter er kombinert med de største årlige bidrag til EUs budsjett. Den økonomiske nytte for Tyskland er særlig knyttet til det indre marked, som gir fordeler for tysk næringsliv.

Det er nå 80 år siden ‘Stunde Null’ i Tyskland. AfD har vokst til et betydelig parti, særlig i det tidligere Øst-Tyskland. Samlingen av de to tyske stater illustrerer forholdet mellom Vest-Europa og de nye EU-stater i Sentral-/Øst-Europa. Mens Vest-Tyskland fikk en rask og tydelig demokratisk utvikling fra 1949, skjedde dette ikke i Øst-Tyskland. Store pengeoverføringer fra vest til øst etter samlingen har foreløpig gitt små politiske resultater. Misnøye i øst bidrar også til en viss nostalgi for Russland, sympati for Putin og motvilje mot Ukraina. Fenomenet gjenfinnes på de politiske ytterfløyer også i andre EU-stater. Russlands angrepskrig i Ukraina har ført til et skift i tysk forsvarspolitikk, blant annet med vesentlig økning av forsvarsbudsjettet («Zeitenwende», ifølge den tyske kansler, 2022).

Forholdene kan ses som tegn på en viss ‘normalisering’ av tysk politikk og bør betraktes som en god utvikling. Minst to generasjoner tyskere er født etter Nazi-Tysklands fall. Endringer i samfunnsutviklingen i Tyskland og Europa spiller også inn. Dette kan sette Tyskland i stand til å ta en mer aktiv rolle i EU. Dét vil være med et Tyskland som ønsker leve i fred med sine europeiske naboer, ikke å dominere dem.

Thomas Mann sa i 1953 i en tale til studenter i Hamburg, at han ønsket seg ‘et europeisk Tyskland, ikke et tysk Europa’. Det er dette EU dreier seg om: Tyskere bør bli likere grekere, og grekere likere tyskere. En viss utjevning av forskjeller i selvoppfatning mellom EU-statene vil bidra til integrasjonen. Det vil også gjøre det lettere for statene og folkene i EU å identifisere egne interesser med andres interesser. Samarbeid forener statene, nasjonalisme splitter dem.

Publisert: 4. februar 2025