Norges alenegang er ikke en styrke

Hvorfor kommer ikke flere kritiske stemmer, ikke minst fra opposisjonen på Stortinget, på banen?

Publisert: 11. desember 2024

Norsk utenrikspolitikk har i lang tid vært preget av tverrpolitisk enighet. Vi mener at sider ved regjeringens utenrikspolitikk er feilslått. Derfor etterlyser vi mer debatt.

Tiden etter massakren i Israel 7. oktober har fungert som fremkallervæske for problemene med Arbeiderpartiets utenrikspolitiske kart, som ikke stemmer godt nok med hvordan verden ser ut. Derfor har regjeringen foretatt en rekke merkelige veivalg.

Sist var det undertegnelse av Tyrkia-brevet sammen med flere land som bør forstås som Norges fiender og signert uten støtte fra våre venner og allierte.

Utenriksdepartementets (UD) tilnærming er også feilslått symbolsk. Allerede da UD nektet kongen å kondolere Israel umiddelbart etter historiens verste terrorangrep, ble det tydelig at Arbeiderpartiets verdenskart gjorde det vanskelig for regjeringen å uttrykke offentlig sympati med uskyldige ofre på den ene siden av konflikten.

Lukker øynene

Vi har påpekt noe åpenbart, nemlig at Sør-Afrika er en nær venn og alliert av Hamas, Iran og Russland. Mye tyder på at disse regjeringene bruker Sør-Afrika for å oppnå mer internasjonal innflytelse. I Sør-Afrika pågår en rettslig prosess for å få ut informasjon om hva African National Congress (ANC) har gjort for å gjengjelde de store pengegavene partiet har mottatt fra russiske og iranske venner. Kanskje er landets folkemordanklage mot Israel en del av bildet.

Statssekretær Andreas Kravik (Ap) mener – i motsetning til sørafrikanske journalister og politikere – at det er konspiratorisk å stille slike spørsmål. Det er symptomatisk.

For i Arbeiderpartiets verdenskart er Sør-Afrika fortsatt primært et symbol på kampen mot apartheid. Dermed lukker man øynene for landets bånd til terrorister og fiendtlige stater. «Et nytt Afrika vokser frem», har Kravik konkludert med etter et besøk i Sør-Afrika. Han mener makt flyttes mot sør. Men hvis man ser på Afrika i 2024, er virkeligheten at så mange land på kontinentet har opplevd militærkupp de siste årene, at man kan snakke om en kraftig demokratisk tilbakegang. Et nytt Afrika vokser nok frem, men et Afrika hvor bare 7 prosent av befolkningen lever under fritt politisk styre.

Urimelige premisser

UDs politiske ledelse har møtt vår kritikk med motkritikk. Statssekretær Kravik hevder at Norge følger folkeretten til punkt og prikke, og kommuniserer dermed at alle land som oppfører seg annerledes enn oss, enten må ha misforstått jussen eller gir blaffen i folkeretten. Men Kravik skriver mot bedre vitende.

Alle vet at det ikke er slik folkeretten fungerer. Den forutsetter at vi venter med å dømme til vi har nok data, den åpner gjerne for tolkning, og den får ikke sjelden politiske dimensjoner. Våre allierte forstår dette, hvorfor gjør ikke vi det? Kravik forsøker med andre ord å avvise kritikk av regjeringens utenrikspolitikk ved å legge helt urimelige premisser for debatten.

Daværende utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) sa i mai 2023 at «ulempen ved bred enighet er kanskje at det av og til blir for lite debatt om viktige prioriteringer», og hun etterlyste mer debatt. Vi er enige med utenriksminister Espen Barth Eides (Ap) forgjenger: Når verden endres, må vi tenke nytt om hvordan vi møter den.

Konsensus er viktig på mange områder, som når det gjelder norsk natomedlemskap. Vi mener tiden er moden for mer åpen og kritisk debatt om deler av norsk utenrikspolitikk, og vi stusser over at ikke flere kritiske stemmer, ikke minst fra opposisjonen på Stortinget, kommer på banen.

Innlegget er publisert i Aftenposten 9.12.2024.

Publisert: 11. desember 2024