Norges nye utenrikspolitiske retning kan gjøre en forskjell i verden

«Regjeringen har valgt å følge en stødig liberal kurs gjennom et urolig internasjonalt farvann. Nå gjenstår jobben med å gjennomføre.» Lars Peder Nordbakken i Minerva.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 2. juli 2019

Hvilken utenrikspolitisk retning bør Norge følge i en verden som, inntil videre, er preget av bilaterale maktkamper, institusjonell forvitring og oppløsningstendenser?

Det er det sentrale spørsmålet som regjeringen har besvart i stortingsmeldingen om Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, som utenriksminister Ine Eriksen Søreide nylig lanserte i symbolsk nærvær av sin tyske kollega Heiko Maas.

Spørsmålet veier ekstra tungt i en tid hvor mange av de alvorligste angrepene mot den liberale verdensorden kommer innenfra, anført av en nasjonalistisk amerikansk president som truer med å demontere flere av de multilaterale institusjonene som USA i sin tid stod i spissen for å støtte opp under. Det er institusjoner som har tjent Norge godt: Fra FN til WTO, NATO, EU (EØS) og klimaavtalen fra Paris, for å nevne de viktigste.

Enkle svar duger ikke

Noen har enklere svar enn regjeringen. Fra ytre venstre i norsk politikk ønskes demonteringen av WTO, EU og NATO stilltiende velkommen, og med unntak av NATO gjelder nok stort sett det samme for Senterpartiet.

Fra høyre side kommer det to selvmotsigende budskap. Fra Frp i Stortinget gis det uttrykk for at det nå, aktualisert av Iran-konflikten, gjelder å stå last og brast med USA. Samtidig kommer den utenrikspolitiske forskeren Asle Toje med det råd at det nå er tryggest for Norge å trekke inn årene på områder hvor han mener Norge tidligere har opptrådt overivrig, og dessuten begynne «å utforske fordelene ved å være ubetydelige».

Men denne internasjonale realpolitiske versjonen av Janteloven har regjeringen hevet seg over, og det spørs om ikke regjeringen med dette har demonstrert både større klokskap og realisme, enn sine «realpolitiske» kritikere.

Et forpliktende retningsvalg

Hovedsaken er imidlertid innholdet i regjeringens fornyede retningsvalg i utenrikspolitikken, slik den begrunnes og beskrives i den nylig fremlagte stortingsmeldingen. Den formidler en sterk og utvetydig forpliktelse til å støtte aktivt opp om den liberale verdensorden som vår egen samfunnsutvikling er så kritisk betinget av.

Dette retningsvalget bygger på fire grunnpilarer. Fundamentet er en erkjennelse av at Norge, som en liten nasjon, har alt å vinne på en verdensorden tuftet på et regelbasert multilateralt samarbeid, samtidig som det å forhindre svekkelse av det samme regelbaserte samarbeidet løftes opp som Norges fremste utenrikspolitiske interesse. Der realpolitikerne maner til forsiktig underkastelse overfor «makta som rår», svarer med andre ord regjeringen med å stå enda tydeligere opp for liberale verdier og institusjoner.

For det andre legger regjeringen til grunn at Norges største aktivum i det internasjonale samfunnet er knyttet til vårt lands troverdighet som en pålitelig internasjonal partner og forsvarer av multilateralisme basert på åpne og rettferdige spilleregler.

Norge kan gjøre en forskjell

På dette grunnlaget følger det helt naturlig at Norge faktisk kan gjøre en forskjell – ved å investere sin tillitskapital i initiativ for å reformere de multilaterale institusjonene som trenger det mest, fra FN til WTO, i den hensikt å styrke deres relevans og nytteverdi.

Realismen i en slik ambisjon er betinget av sterkere samspill med likesinnede forsvarere av liberale verdier og multilateralt samarbeid, fremfor alt med EU-land.

I forlengelsen av dette intensiverte samarbeidet tar regjeringen mål av seg å bygge nye partnerskap i bredere internasjonale kretser basert på felles verdier og tematiske interesser. Her hører også ambisjonen om en å bli valgt inn i FNs Sikkerhetsråd hjemme, som mulig arvtager etter Tysklands nåværende plass.

Heiko Maas understreket under presentasjonen av stortingsmeldingen at Tyskland helhjertet støtter Norges kandidatur. Tyskland og Norge samarbeider nært og godt, og har over tid utviklet en god felles forståelse av de normene og det verdifellesskapet som en liberal verdensorden forutsetter.

Fra Holocaust til liberal verdensorden

Maas sa det ikke direkte på møtet i Oslo, men det kan være av interesse å vite at han i tidligere portrettintervjuer har uttalt at hans eget politiske engasjement i sin tid ble vekket av Holocaust. Tankekoblingen slår meg som en påminnelse om at god utenrikspolitikk, i vestlig forstand, alltid må være forankret i etiske standarder og et verdisett som setter individets frihet og verdighet høyest – at rett går foran makt.

Men dette vil trolig aldri bli forstått og akseptert av dem som, i realpolitikkens elendighet, forfekter at vi heller bør underkaste oss makten, slik den blir forstått i øyeblikket. Slike tanker ligger nærmere en beskrivelse av de kreftene som nå truer den liberale verdensorden.

Regjeringen har nå bekreftet hvor Norge naturlig hører hjemme, og valgt å følge en stødig liberal kurs gjennom et urolig internasjonalt farvann. Nå gjenstår jobben med å gjennomføre.

Innlegget var publisert i Minerva 1. juli 2019.