Ytre høyre svekkes i Polen og Ungarn

Det finnes håp om at liberale krefter vinner frem.

Publisert: 8. februar 2022

Med valg i Tsjekkia i 2021, Ungarn i 2022 og Polen i 2023 kan det være håp om at populismen i Sentral-Europa står for fall. Liberale krefter kan og bør vinne frem.

I et nytt Civita-notat gir jeg et overblikk over den politiske utviklingen i de sentraleuropeiske landene etter kommunismen. Selv om nasjonalistiske, populistiske og dels autoritære krefter har fått mest oppmerksomhet i nyere tid, finnes det håp for liberale og moderate høyrepartier.

I Tsjekkia vant liberale og moderate høyrepartier valget i 2021, og det regjerende populistpartiet mistet makten. Det viser at populister kan nedkjempes i valg.

Det må nevnes at den tidligere tsjekkiske statsminister Andrej Babiš’ populistparti ANO ikke er nasjonalkonservativt, slik som Fidesz i Ungarn eller Partiet for lov og rettferdighet (PiS) i Polen.

PiS-regimet i Polen kan også stå for fall, dersom nåværende tendenser på målingene styrkes. Selv om PiS-koalisjonen vant valget i 2019, svekket selve partiet seg sammenliknet med valget i 2015. Og det kan svekkes ytterligere til fordel for det moderate partiet Borgerplattformens liberalkonservative og kristendemokratiske koalisjon.

Dersom PiS faller minst like mye som ved forrige valg, og den moderate koalisjonen øker tilsvarende, er blokkene jevnstore.

Det er også en sjanse for at den samlede opposisjonen i Ungarn kan vinne frem mot Orbán i år. Kun fire prosent skiller den samlede opposisjonen og Fidesz når det kommer til oppslutning på meningsmålingene.

Det er likevel slik at Fidesz kan vinne flest mandater gjennom såkalt «gerrymandering» – det vil si tegning av valgdistriktene med egen fordel in mente – selv om de får godt under 50 prosent av stemmene. Opposisjonen er dessuten på ingen måte entydig liberal, men det kan være et skritt i riktig retning, dersom de vinner valget.

Slovakia er noe litt annet. Her står valget mellom en helt egen type moderate høyrepopulister – partiet som direkte oversatt altså heter «Vanlige mennesker og selvstendige personligheter» – og sosialdemokratiske venstrepopulister.

Men også eksterne anliggender vil prege landene i Sentral-Europa i nærmeste fremtid.

Stadig flere unge i og utenfor Polen reagerer på PiS’ drakoniske moralpolitikk mot kvinner og mot LHBT-personer. Også den katastrofale håndteringen av migrantkrisen høsten 2021 viser polske myndigheters manglende vilje til å ivareta både egne og andre lands innbyggeres grunnleggende friheter.

Både Polen og Ungarn er under press fra EU, og har vært det lenge. Lite tyder på at presset vil avta, snarere tvert imot. Alle de sentraleuropeiske landene er netto mottakere av EU-støtte.

Også Norge har inntil nylig bidratt med milliarder i økonomisk støtte til Ungarn gjennom EØS-midlene. Men fordi Ungarn nekter for at en brøkdel av beløpet skal komme organisasjoner i sivilsamfunnet til gode, har støtten nå blitt stoppet.

EUs rettsstatsprosedyre mot Polen og Ungarn bygger først og fremst på unionens forsvar for demokratiske frihetsverdier. Et lands medlemskap i EU forutsetter for eksempel at landet er en rettsstat, har frie medier og verner om minoriteter.

Dersom EU iverksetter rettsstatsprosedyren, vil det innebære at Polen og Ungarn mister betydelig økonomisk støtte fra EU dersom landene ikke retter seg etter unionens frihetsverdier.

Samtidig som Polen og Ungarn krangler med sine europeiske naboer, risikerer deres naboland, Ukraina, en russisk invasjon. Akkurat som i Baltikum er russernes nærvær et viktig tema i de sentraleuropeiske landene.

Landene i Sentral-Europa ligger både geografisk og kulturelt mellom Russland og Europa. Dersom konflikten med EU ikke kan løses, vil Sentral-Europas populister og nasjonalister søke mot øst?

Både for de sentraleuropeiske landene og for Europas del må vi håpe at moderate og liberale krefter fortsetter å vinne frem. De har best forutsetninger for å bekjempe autoritære trekk, og for å rette sine lands utvikling tilbake i retning felleseuropeiske frihetsverdier.

Innlegget er publisert i Bergens Tidende 6.2.2022.