Filosofkongen forklarer

Jon Rognlien drodler (Dagbladet 22.1) over Civitas tanketomhet i møte med Andrey Zvyagintsevs mangefasetterte film Leviatan. Civita og Manifest viste filmen på samme tid i forskjellige saler på Cinemateket. Dette faktum er – i følge Rognlien – megetsigende. Her ble nemlig kunsten satt i propagandistenes tjeneste. Premisset hans er nesten litt konspiratorisk, men på en søt måte, skriver Bård Larsen.

Bård Larsen

Publisert: 28. januar 2015

Av Bård Larsen, historiker i Civita.

Her ble nemlig kunsten satt i propagandistenes tjeneste.

Premisset hans er nesten litt konspiratorisk, men på en søt måte: «Leviatan» blir et emblem for tenketanker på hver sin ende av skalaen … Kan de vinne over sine motparter med de samme midlene, den samme filmen?

Rognlien trekker opp frontlinjer som burde gjøre en kaldkriger grønn av misunnelse.

Rognlien har ikke satt seg inn i bakgrunnen for filmvisningen. La meg kort fortelle: Vi har i flere år jevnlig arrangert filmvisning for venner og bekjente (både røde og blå). Film er – som Rognlien for så vidt er inne på – et kunstnerisk uttrykk som tilfører vår forståelse av verden en tvetydig dimensjon som ofte ikke fanges opp av den politiske samtalen.

Vi viser ikke propagandafilmer, men det vi tror og mener er kvalitetsfilm.

Vi har blant annet vist chilenske Pablo Larraíns «Stem nei», dokumentaren The Act of Killing samt filmen om Olof Palme.

Allerede i september i fjor tok vi kontakt med Arthaus etter å ha lest om filmen, og filmlokalene hyret vi lenge før Manifest kom på den samme ideen. At Civita hadde førpremiere på samme dag og samme sted er altså en ren tilfeldighet. I alle fall fra vår side. Så langt så vel.

Når Rognlien forsøker å fremstille tanketomme tenketanker i konflikt med Kunstens kaleidoskopiske intellekt, presser han saft ut av stein. Her sitter Civita og Manifest på hver sin tue, mener Rognlien, og vi humrer eller lar oss opprøre av filmen der det passer inn, alt etter ideologisk forutinntatthet. Filmens dypere mening interesser oss lite, kanskje fordi vi ikke vil eller fordi vi ikke kan.

Men vet Rognlien det?

Jeg kan nesten garantere at ingen forlot vår visning uten å ha blitt rystet av et filmatisk mesterverk. Leviatan stiller langt flere spørsmål enn den gir svar og er mer enn noe et eksistensielt drama hvor våre forestillinger om det gode eller det onde blir satt på prøve, om system og mennesker og misantropi. Og slik var det ganske sikkert med Manifests publikum også.

Rognlien setter opp en klassisk falsk dikotomi: Leviatan handler nemlig om langt mer enn politikk, mener han, som om det skulle være opplysende. Filmens handling «kunne like gjerne vært lagt til USA eller Norge,» skriver Rognlien: «Det er ikke bare Russland som portretteres, det er alle mennesker i alle systemer — hva enten de lener seg mot venstre eller høyre».

Deretter forteller oss han hva Leviatan egentlig handler om: «Å stå imot eller gi etter for fortvilelsens bølger, å tviholde på umulige drømmer, å famle etter hjelp mot tidens glupske knuseverk.» Hva Rognlien egentlig legger i alle disse ordene er ikke så lett å få tak på, men det skulle ikke forundre meg om vi er enige.

At filmens handling egentlig kunne vært lagt til Norge er jeg derimot mer usikker på. Det er riktig at filmen handler om langt mer enn politikk, men den handler også om politikk. Og historie. Zvyagintsev har selv uttalt at hans tillit til russiske myndigheter er ikke-eksisterende. Det er ganske åpenbart at Zvyagintsevs allmennmenneskelige epos også er fortelling dypt forankret i en relativt brutal og dehumaniserende historie, marinert i alkohol og korrupsjon.

Det spørs om ikke Rognlien faller for egne grep. Jeg sitter med et inntrykk av at Rognliens petit egentlig handler om Rognlien selv: Hvordan han selv, som intellektuell og fritenker flyter sammen med «kunstverkets dype mangetydighet», og at vi vanlige prosaikere ikke har den innsikt som er nødvendig.

Innlegget er publisert hos Dagbladet 28.1.15.