Friheten fra havet

Fruen fra havet viser oss at det ikke finnes noen kjærlighet uten frihet og fornuft, skriver Lars Kolbeinstveit.

Publisert: 29. juni 2021

Aksel Fridstrøm skrev meget interessant om Fruen fra havet i Minerva i høst. Da var Ibsen-stykket fra 1888 satt opp på Nationaltheateret i Oslo. Teateroppsetningen er nå flyttet lenger ut i fjorden mot havet, til Hvitsten og Ramme gård.

Men til tross for at vi beveger oss ut mot havet og verdenshandelen, er det ikke, som Fridstrøm, norsk identitetskonflikt mellom det lokale og det globale jeg biter meg merke i. Der Fridstrøm på ibsensk vis drøfter identitet og store samfunnsspørsmål, er det frihet på individnivå og i de nære relasjoner jeg finner interessant.

Komisk kvinnesyn

Oppsetningen på Ramme gård er også denne gangen bearbeidet og regissert av Trine Wiggen. Den omtales som humoristisk, og det er den virkelig. Særlig Joans Strand Gravli, som spiller Lyngstrand, spiller godt og morsomt. Men det er ikke bare skuespillet som er komisk og bra. Leser man stykket er replikkene og resonnementene til Lyngstrand i seg selv komiske – spesielt sett med likestillingsøyne. I etterordet til Gyldendals utgave skriver Shabana Rehman at Fruen fra havet fint kan «overføres til en moderne familie på Grønland i Oslo.» Grunnen er at kjærlighetens kår er dårlige når det mangler likeverd og frivillighet. Likhet forstått som likeverd er ufravikelig hvis man skal kunne ta frie valg.

Hegel, anerkjennelse og Ibsen

Ellida er gift med doktor Wangel, som har to døtre fra et tidligere ekteskap. Hans første kone døde. Eller, hun som var hans første kone er riktigere å si, for det er det stykket handler om: At vi ikke eier eller har hverandre i ekteskapet. Mennesket er skapt for å være – ikke for å ha, som Frankfurterskolens Erich Fromm skrev i Haben oder Sein fra 1976.

Og det er en frihet til å være Ellida lengter etter. Hun lengter etter anerkjennelse som en likeverdig part i ekteskapet, med makt over eget liv. Og anerkjennelsen er sentral fordi den frigjør individet. Samtidig er anerkjennelse noe grunnleggende sosialt. Frihet er altså ikke bare en ren individuell greie. Det er ikke å være seg selv nok. Det er gjennom gjensidig og likeverdig anerkjennelse vi frigjøres, for å si det med Hegel. Fra ibsenforskningen er det påpekt at det ligger noe hegeliansk i Ibsens drøftelse av individualisme.

Frihet og fornuft

Konservative ser kanskje ikke alltid at det ikke er på grunn av for mye frihet, men på grunn av for lite frihet mennesker ofte tar dårlige valg. Følelsen av å være ufri fremmer fort trasset. Frihet til å ta ulike valg er viktig i seg selv. I Ellidas tilfelle hindrer ufriheten henne i å balansere følelser og fornuft. I det hun settes fri, balanseres følelser og fornuft, og hun kan velge på sant grunnlag. Hun kan velge bort følelsen og begjæret etter Den fremmede.

Man skal følge magefølelsen og ikke inngå fornuftsekteskap, sier vi. Fruen fra havet viser oss at følelser som ikke lytter til fornuften og motsatt, ikke går så godt. Livet og kjærligheten er rammet inn av realiteter. Disse realitetene var i 1888 klart kvinnediskriminerende. Slike formelle realiteter er borte i Norge i dag. Kjærligheten er på mange måter satt fri og likestilt. Men som Erich Fromm skriver om i sin mest berømte bok Om kjærlighet fra 1956, sliter vi fortsatt med å erkjenne at kjærligheten krever hardt arbeid og fornuftige valg. Vi kan ikke bare vente på at følelser skal settes i brann, og alt skal klaffe. I vår tid er moderne urbane nordmenn så frihets- og følelsesdrevne at mange menn og kvinner forblir enslige. Både økonomisk velstand og bioteknologiske hjelpemidler støtter opp om dette.

Føler ikke nok

Mange har selvsagt, og i frihet, valgt ensomheten og barnløsheten selv, men mange lengter også. Vi som lengter etter kjærlighet kan kanskje lære noe av to andre karakterer i stykket. Overlærer Arnholm anerkjenner, i motsetning til norske menn i dag, at han begynner å dra på åra når han er blitt 37 år. Derfor vil han forlove seg. Problemet er likevel at hans utkårede ikke føler nok.

Først avviser Bolette Arnholm. Forlovelse føles forståelig nok absolutt ikke riktig, men så innhenter fornuften henne. Det hele er litt ubekvemt å se på. I vår tid hindrer blant annet Lånekassen kvinner å ta slike valg. Derfor kan deres forlovelse virke noe arrangert og for pragmatisk. Det hele er ikke spesielt romantisk. Men som Arnholm antyder har Bolette kanskje for høye idealer. Kanskje hun senere i livet velger en annen mann som hun «heller ikke kunne føle noen godhet for.» Men en slik fremtid vil ikke Bolette ha. Derfor velger hun Arnholm. Hun erkjenner at kjærligheten ikke handler om å finne den rette, men å få det til med den rette.

Og kanskje viktigst for Bolettes valg er at det på mange måter er fritt. Arnholm respekterer henne som likeverdig Han vil ikke styre eller eie henne. Arnholm bejaer Bolette og vil at hun skal være fri og ta utdannelse.

Teksten var publisert i Minerva 26. juni 2021.