Norsk politikk

Drevet med – for Bergen

Drevland setter mediene i en situasjon der deres helt legitime og nødvendige virksomhet blir vanskelig å forsvare for den alminnelige leser. Det er medienes oppgave å være kritisk til både politikk og næringsliv, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i en bokanmeldelse.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 31. oktober 2016

Det er lite å utsette på Trude H. Drevlands pågangsmot for Bergen, men en ordfører må ha mer enn gode intensjoner.

Politikere trenger det bergenseren og Høyremannen Carl Joachim Hambro kalte mistenksomhetens nådegave.Trude Drevland har ikke skrevet boken Litt Privat fordi hun har en korrupsjonssak hengende over seg og venter på statsadvokatens avgjørelse. Aschehoug forlag hadde kontakt med Drevland med tanke på bokutgivelse allerede høsten 2014.

Uavhengig av hele korrupsjonssaken har Drevland en interessant historie, som er verd en bok: Nordlendingen som ble alenemor i ung alder og handlekraftig sykehjemsbestyrer i flere byer, før hun endte opp som ordfører i Norges stolteste by, Bergen. Korrupsjonssaken preger likevel bokens historie, og det skriver hun også rett ut.

I boken gir Drevland innsikt i hvordan hun tenker om politisk handling. Hun elsker korps og kongen – her skal det fremover. Drevland forfekter en form for folkelig konservatisme.

Hun er kritisk til janteloven, heier på Brann, og takker sine foreldre for å ha lært henne at hvis hun skal klare noe her i livet, må hun stå på. Protestantiske verdier som nøysomhet og hardt arbeid er sentrale for Drevland.

Mange vil nok kjenne seg igjen Drevlands måte å takle en vanskelig situasjon i privatlivet på. Hun arbeider hardt og tar i bruk humoren hun har med fra sitt barndomshjem i Melbu.

Men noen ganger hjelper ikke det harde arbeidet. Det som nytter, er å ta en pause, og akkurat dette skriver Drevland godt om. Det er viktig å understreke at Drevland ikke er dømt, og hun skriver ganske åpent om feil hun har gjort. Jeg savner likevel mer refleksjoner rundt rolleavklaring og regler i politikken.

Folk setter ofte pris på politikere som får ting gjort og er utålmodige. Drevland er populær. Hun fikk flest personstemmer i Høyre ved siste kommunevalg. Det er konkrete saker, sosialt engasjement og bergenspatriotisme som driver Drevland.

Allerede på første side uttrykker hun sin begeistring for den handlekraftige Høyrepolitikeren Arne Rettedal, som blant annet var kommunal- og arbeidsminister under Willoch og ordfører i Stavanger. Der var han kjent for å være en ikke-ideologisk og praktisk foregangsmann.

I Litt Privat aner vi konturene av en politiker som lar seg begeistre mer av politisk handling enn av prosedyrer for politisk handling.

Av og til har næringslivet en tendens til å verdsette handlekraft og klage på manglende engasjement, hvis mediene setter for mange spørsmålstegn ved de politiske prosedyrene.

Denne holdningen var noe markedsøkonomiens ideologiske tenker, Adam Smith, advarte mot. Kåre Willoch har også skrevet om det når han har advart mot økonomiske lederes uheldige politiske innflytelse.

C.J. Hambro snakket om de finansielt formuende, men politisk og intellektuelt uformuende herrer. Mitt poeng med å trekke frem betydningen av prosedyrer, formaliteter og rolleavklaring mellom politikk, næringsliv og media er ikke å underkjenne betydningen av et godt næringsliv og politisk handling.

Snarere tvert imot: Det er forutsetninger for effektiv politikk og fritt næringsliv.

Et eksempel på Drevlands handlingsorienterte politikk er da hun som byråd for helse- og sosial på begynnelsen av 2000-tallet måtte stramme til budsjettene.

Hun argumenter ganske godt for seg, og det er befriende å lese om en politiker som innrømmer at hun måtte kutte. Samtidig settes ikke de harde budsjettrealitetene som Drevland møtte, inn i en overordnet, konsistent sammenheng.

Et annet sted i boken kommenterer hun kutt i forsvarets korps. Det er hun sterk imot. Hennes påstand om at det politiske miljøet må slutte å rangere det ene som viktigere enn det andre, vitner ikke akkurat om at hun har den budsjettdisiplinen hun mener var nødvendig da hun var byråd.

Drevland er svært kritisk til bergenspressen, og hevder at ordet korrupsjon ble brukt i overskrifter uten at konteksten kom med. Hun opplevde at hun var hjelpeløs og den tapende part i kampen om å selge aviser.

På samme side skriver hun at hun ikke hadde mer igjen å leve for, men jeg evnet ikke engang å ta mitt eget liv.

Dette er svært sterke ord, som gir assosiasjoner til Tønne-saken, som fikk et tragisk utfall.

Hvis mediene skal kritiseres for noe i disse sakene, kan det være at journalister bør være seg bevisst at det er forskjell på en politiker som med overlegg begår korrupsjon og en som lar seg drive til å være med på tvilsomme ting.

Det utgjør muligens ikke en juridisk forskjell, men det er etisk sett verdt å reflektere over – i tillegg til at fallhøyden fra å være en populær ordfører til å bli omtalt som skurk, kan være særdeles tøff.

Samtidig kan ikke mediene slutte å opptre kritisk. Påstanden om at avisene bare er ute etter salg og ikke tar hensyn til mennesker i dype krisesituasjoner, er urimelig.

Og det er gjennom kritisk journalistikk mediene dypest sett tjener demokratiet og et bærekraftig næringsliv.

Innlegget er publisert hos Bergens Tidende 28.10.16.