Sørgelig fravær av selvkritikk

Kulturen for åpen og levende mediekritisk debatt blant mediene selv er og blir et sorgens kapittel i Norge, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 14. juni 2021

Lørdag 5. juni skrev redaktør Mari Skurdal at jeg «forsøker å løfte en debatt om at norske journalister er venstrevridde». Hun er ikke uenig i at de er det, men hun mener at andre skjevheter kan være like viktige eller viktigere.

Skurdal har rett i at journalistene skiller seg fra befolkningen generelt også på andre måter. Hun har muligens ikke lest mitt oppfølgende blogginnlegg på civita.no, men der påpeker jeg det samme som hun gjør selv – nemlig at norske journalister sannsynligvis er mer verdiliberale enn befolkningen generelt, enten de står til venstre eller høyre i det politiske landskapet.

Hun har også rett i at journalister har høyere utdanning og bor mer i byer enn befolkningen generelt. Dette kan sikkert påvirke dem, men det endrer ikke mitt poeng, som er at de plasserer seg selv lenger til venstre enn befolkningen gjør. Journalistene er like røde, selv etter at det er korrigert for forhold som kjønn, alder, utdanning og bosted.

Skurdal konstaterer til slutt at «det som virkelig mangler i de store mediehusene, er folk som formidler perspektiver fra andre enn høyt utdannede folk på Oslo vest».

Det er mulig at Skurdal har rett i det.

Selv må jeg bare konstatere at det ikke synes å være noen interesse blant norske medieledere for å diskutere hverken mitt eller Skurdals poeng i det offentlige rom.

Kulturen for åpen og levende mediekritisk debatt blant mediene selv er og blir et sorgens kapittel i Norge.

Innlegget er på trykk i Klassekampen 12.6.21.