Norden i NATO! Norden i EU?

Hva skjer med Norden når EU-landene Finland og Sverige allierer seg med EU-landet Danmark i NATO, mens NATO-landene Island og Norge står igjen utenfor EU?

Jan Erik Grindheim

Publisert: 25. september 2022

Den etter hvert så kjente og kjære Protestfestivalen ble i år åpnet på Evje, med en svært aktuell debatt om norsk selvforsyning. Spørsmålet var om koronapandemien og krigen i Ukraina har åpnet øynene våre for at verden rundt oss har endret seg så mye, og på en slik måte, at vi må tenke grundigere igjennom hvor selvforsynte vi er når det gjelder tilgangen på mat ved fremtidige kriser.

Om kinosalen i den gamle militærleiren var et bevisst valg fra Protestfestivalens side for å diskutere dette temaet, vet jeg ikke. Men at alle de spørsmålene som for tiden svirrer i luften omkring matsikkerhet, medisiner, energi eller frykten for cyberangrep må kobles til en mer grunnleggende debatt om Norges fremtidige utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon, er innlysende. Ikke minst etter at våre nordiske naboland Finland og Sverige har valgt å søke medlemskap i NATO.

Inntil nå har Finland og Sverige, sammen med Danmark, vært medlemmer av EU, men stått utenfor NATO. Samtidig har Island og Norge, sammen med Danmark, vært medlemmer av NATO, men stått utenfor EU.

Denne mosaikken har fungert bra, og i liten grad påvirket det nordiske samarbeidet. Blant annet fordi Finland og Sverige helt siden 1994 har vært en del av NATOs samarbeidsprogram for ikke-medlemmer, det som går under navnet Partnerskap for fred, og fordi Island og Norge, fra samme år, har hatt en omfattende avtale med EU, det vi kjenner som EØS-avtalen.

I EØS-avtalen inngår det en viss form for utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid, som blant annet har ført til at norsk militært personell flere ganger har deltatt i det som kalles EUs innsatsstyrker, og at vi ellers klart og tydelig har vist at vi har felles interesser med EU-landene på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området.

Spørsmålet nå er om Finlands og Sveriges NATO-medlemskap vil kunne påvirke det nordiske samarbeidet i en retning der de tre landene som er medlemmer av både NATO og EU vil samarbeide tettere, mens de to som står utenfor EU vil bli mer isolert.

Dette ser vi allerede når det gjelder politisk innflytelse i EU, hvor dørene stenges for norske interesser når de politiske beslutningene skal tas. Men vil det også kunne påvirke vår politiske deltagelse i NATO, siden EU og NATO har forsterket sitt samarbeid betraktelig etter at Russland invaderte Ukraina?

I juni ble det lagt frem en framdriftsrapport om det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet mellom EU og NATO, hvor hovedpoenget var at en allerede velutviklet politisk dialog og et felles budskap fra EU og NATO har blitt ytterligere styrket under Ukrainakrigen.

Det er påfallende hvor lite debatt det har vært her i landet i forbindelse med denne utviklingen, men det skyldes antagelig det norske EU-traumet. Etter to opprivende folkeavstemninger om norsk medlemskap i De europeiske fellesskap (EF) i 1972 og Den europeiske union (EU) i 1994, går det ikke an å diskutere vårt forhold til Europa og EU uten at medlemskapsspøkelset trekkes frem.

Det er på tide å legge disse folkeavstemningene bak seg, og starte en åpen og ærlig debatt om hva de utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske endringene som skjer i Norden vil bety for Norge fremover. Om dette vil føre til en ny debatt om norsk medlemskap i EU, får det bli slik. Det er et grunnleggende demokratisk problem at en slik debatt ikke har kommet i gang for lenge siden.

Det er i dag 1,5 millioner mennesker her i landet som ikke har hatt anledning til å si sin mening om et norsk EU-medlemskap i en folkeavstemning. I en meningsmåling Sentio gjorde for Nettavisen i sommer, sa da også 43 prosent av de mellom 18 og 30 år at de ville at Norge skulle bli medlem av EU, mens bare 33 prosent sa nei, og 24 prosent svarte vet ikke.

Dette er langt flere enn de rundt 20 prosentene som de siste årene har vært for et norsk medlemskap i EU i befolkningen som helhet, og fremdeles er skepsisen stor. Men nå er Norges utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske omgivelser endret så mye at vi blir nødt til å ta opp vårt forhold til EU på nytt.

Protestfestivalens debatt om selvforsyning endte i en generell debatt om norsk selvråderett. Men hvor reell er en nasjonal selvråderett for et lite land som Norge?

Koronapandemien viste med all tydelighet at vi trengte et europeisk samarbeid om medisiner og andre tiltak mot koronaen. Det vil vi nok også se på energifeltet, når dagens utfordringer har gått seg til. Og når det gjelder mat sier det seg vel selv at i et karrig land som Norge, trenger vi et forpliktende internasjonalt samarbeid for økt matsikkerhet uansett hvor mye vi måtte ønske et fremtidsrettet og levende norsk jordbruk.

Selvråderett gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid er også en vei å gå.

Innlegget er på trykk i Fædrelandsvennen 23.9.2022.

Publisert: 23. september 2022