En blågrønn fremtid

Høyre og Miljøpartiet De Grønne bør undersøke muligheten for et samarbeid. Eirik Løkke i VG.

Publisert: 20. september 2019

Valgresultatet 9. september kan tyde på at vi er vitne til en større velgerbevegelse. En tydelig trend er at de to største partiene Høyre og Arbeiderpartiet taper oppslutning, mens Senterpartiet (Sp) og Miljøpartiet De Grønne (MDG) vinner oppslutning. En annen tydelig tendens er at regjeringspartiene taper terreng.

Det er usikkert om denne tendensen vil vedvare frem mot stortingsvalget i 2021, men det er liten tvil om at den grønne fremgangen er en utfordring for borgerlig side. Men utviklingen åpner også for et nærmere samarbeid. MDG fastholder at partiet er blokkuavhengig, og det bør åpne for en reell mulighet for nærmere samtaler om samarbeid i Stortinget. Et blågrønt-samarbeid bør være interessant, også for MDG.

La meg i det følgende argumentere for hvilke politiske realiteter som ligger til grunn for et nærmere samarbeid mellom Høyre og MDG.

Selv om MDG fremdeles profilerer seg på klimautfordringen, har partiet etterhvert bygget en sterkere partiorganisasjon med mange kompetente politikere. Partiet synes videre å utvikle en mer europavennlig politikk, samtidig som det løfter frem betydningen av internasjonalt samarbeid.

I så måte er den norske utgaven av MDG blitt mer lik sine europeiske venner, eksempelvis i Tyskland og Sverige. MDGs europeiske profil gjør partiet mer interessant for samarbeid med Høyre enn eksempelvis samarbeid med Sp er. Internasjonalt samarbeid er en absolutt forutsetning for å løse klimautfordringen.

En annen forutsetning for å løse klimakrisen er det at vi velger effektive løsninger. For å få til det, finnes det ingen bedre måter enn å bruke markedsmekanismer. Eller for å si det på en annen måte: Det er mye bedre å bruke prismekanismen enn å moralisere. Ved å prise klimaavtrykk sterkere, kan vi påvirke borgernes atferd på en mye mer effektiv måte enn ved å påføre dem ulike former for individuell skam (flyskam, kjøttskam osv).

Det er med andre ord umulig å løse klimakrisen uten en kalkulator. En slik tilnærming vil også mobilisere næringslivet i tjeneste for klima – simpelthen fordi det vil bli mer lønnsomt å levere klimavennlige løsninger. Mens sosialistene er mest opptatt av at staten skal finne løsninger, er MDG og Høyre mer opptatt næringslivets bidrag.

MDG har i etterkant av valget fått kritikk fra SV og Rødt, fordi det er for lite opptatt av sosial ulikhet i sin klimapolitikk. Problemet med denne kritikken er at effektive klimaløsninger ikke kan løse alle samfunnets utfordringer – de er først og fremst egnet til å redusere klimaavtrykk.

For å eksemplifisere: Dersom vi skal redusere biltrafikken i de store byene, bør det gjøres gjennom såkalt rushtidsavgift (køprising). Det vil unektelig ramme fattige mennesker hardere enn rike mennesker, men det er nær umulig å tro at politikere eller byråkrater kan kompensere for dette på en kostnadseffektiv måte og uten at det går ut over effekten på klimaet.

Løsningen er således indirekte, ved å sørge for en velfungerende kollektivtrafikk, slik vi blant annet har i Oslo etter mange år med borgerlig styre. Videre kan vi kompensere for slike klimatiltak gjennom velferdsstatsordninger og lavere skatt til de som tjener minst. Men en erkjennelse av at klimaløsninger først og fremst skal løse klimautfordringer, er antagelig lettere å få forståelse for på høyresiden enn på venstresiden.

Den største utfordringen for et samarbeid er utvilsomt petroleumspolitikken. MDG ønsker å avvikle norsk oljeindustri så raskt som mulig, mens Høyre i likhet med Arbeiderpartiet anser det som lite realistisk å avvikle den så raskt som MDG vil. Det er ingen grunn til å undervurdere dette skillet, men enn så lenge er det et flertall på Stortinget for å videreutvikle norsk oljepolitikk. Senterpartiets store fremgang gjør at det er liten grunn til å tro at dette vil endre seg i 2021.

Med andre ord er det vanskelig å se at MDG skal få fullt gjennomslag for sin politikk på dette området uansett hvilken side som velges i 2021. Dessuten innebærer politisk ansvar også kompromiss. Det tror jeg at MDG er innforstått med. Selv om det ikke er noen grunn til å underslå avstanden i oljepolitikken, er det selvsagt mulig å få til et levedyktig kompromiss om petroleum. Eksempelvis en mye større satsing på alternative energikilder.

På kort sikt er det vanskelig å se muligheten for et nærmere samarbeid mellom MDG og Høyre, blant annet fordi Høyre allerede er en del av en flertallsregjering.

Men på lenger sikt bør begge partier undersøke mulighetene for et nærmere samarbeid.

Innlegget var publisert i VG 18. september 2019.