Får velgerne en garanti om borgerlig regjering ved borgerlig flertall?

Politikk, sett fra utsiden, er ofte mye spinn, spill og spetakkel. Mediene elsker det. På innsiden kan det være en studie i samarbeidets kunst, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 23. desember 2020

Forleden skrev redaktøren i Minerva, Nils August Andresen, en artikkel under overskriften «Borgerlig samarbeid ved veis ende». Han mente at dagens firepartisamarbeid mellom Høyre, KrF, Venstre og Frp i praksis er ferdig.

Kollegaen hans, Jan Arild Snoen, sendte artikkelen ut på Twitter med en advarsel: «Til dem på borgerlig side som trenger å komme i skikkelig julestemning: Ikke les denne.»

Jeg tror ikke at man vinner noe mesterskap i politisk analyse ved å slå fast at det er svært lite sannsynlig at de fire partiene igjen vil danne regjering sammen etter valget i 2021. Det interessante spørsmålet er om de kan bevare så mye samhold og samarbeid at de kan garantere velgerne at vi får en borgerlig regjering, dersom det blir borgerlig flertall.

Får ikke flertall alene

Har man trådt sine barnesko i Høyre, slik jeg har gjort, får man nemlig dette inn med morsmelken: Veien til makt går gjennom samarbeid. De borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene har aldri vært i nærheten av å ha regjeringsmakt uten at de har greid å samarbeide. Ingen av dem kan oppnå flertall alene.

Tidligere statsminister Jan P. Syse pleide å sitere Benjamin Franklin: «Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.»

For Arbeiderpartiet var det lenge mye enklere. Det året jeg ble født, i 1957, fikk partiet 48,3 prosent av stemmene. Arbeiderpartiet kunne regjere alene og behøvde knapt å samarbeide med noen. Så sent som tidlig på 2000-tallet sa Jens Stoltenberg at det var utenkelig for Arbeiderpartiet å inngå et regjeringssamarbeid med Senterpartiet og SV.

Men i 2005 var også Arbeiderpartiet blitt så redusert at det måtte ha med to andre partier for å danne regjering. Nå er Arbeiderpartiet enda mye svakere, og før valget i 2021 er det hele fem partier på den rødgrønne siden.

Evnen til å samarbeide er kritisk

Arbeiderpartiet har alltid hatt glede av å true med «borgerlig kaos». Jeg tror ikke vi får høre så mye om det nå. «Kaoset» på den andre siden er vel så stort. Evnen til å samarbeide er nå kritisk for alle partier som ønsker makt.

Erna Solberg og hennes regjering har satt flere rekorder. Kun én borgerlig statsminister har sittet lenger enn henne, og det var for over 100 år siden. Hun ledet den første borgerlige firepartiregjeringen siden Borten-regjeringen (1965 – 71). Og hun er, ikke overraskende, den første borgerlige kvinnelige statsministeren.

Samtidig har ikke alt gått på skinner. Vi har, siden 2013, hatt både to, tre og fire partier i regjering. Firepartiregjeringen, som også var en flertallsregjering, og som er Solbergs foretrukne regjering, holdt bare i ett år. Forpliktende samarbeid mellom flere ulike partier er veldig krevende.

Derfor er det heller ikke nytt at de støter på problemer, og at samarbeidsklimaet surner. Det har skjedd før.

Venstre har to ganger forsøkt å fri til Arbeiderpartiet. Det skjedde midt på 1980-tallet og i 2009, da den daværende partilederen sa at han foretrakk «Jens» fremfor «Jensen». Valgresultatene tydet ikke på at det var så vellykket.

Finner seg i det aller meste

Også KrF har flørtet med venstresiden og ble vel ikke akkurat styrket av den veivalgprosessen som ble gjennomført i 2018.

Senterpartiet forlot både regjeringen og det borgerlige samarbeidet i 1990 på grunn av EU-saken, og partiet gled gradvis over på den rødgrønne siden. Men det er ikke sikkert at partiet har tatt varig opphold der.

Fremskrittspartiet (Frp) har vært en kilde til uro på borgerlig side helt fra partiet ble etablert i 1973 til det gikk inn i regjering i 2013. Det skapte dype sår da partiet bidro til å felle Willoch-regjeringen i 1986. I dag er det andre saker som gjør det vanskelig for Fremskrittspartiet på den ene siden, og Venstre og KrF på den annen, å samarbeide med hverandre.

«Drømmen om borgerlig samling» er tittelen på det første av fire bind om Høyres historie. Drømmen, som lenge bare var en drøm, er så internalisert i høyrefolk at de finner seg i det aller meste for å unngå splid.

Noen har ment at det nesten virker selvutslettende, og at det, bokstavelig talt, har kostet Høyre så mye at det har visket ut partiets konservative økonomiske profil. Men Høyre har, også historisk, fått mye mer trening i å samarbeide med andre partier enn Arbeiderpartiet har fått.

Mistillit og splid

Den dagen man blir mer opptatt av å påføre andre et nederlag enn selv å få en seier, surner samarbeidet. Og det var nok dette vi fornemmet etter at regjeringen og Frp nylig inngikk budsjettforlik. Selv ikke 13 milliarder ekstra kroner til Frps hjertesaker var nok til å få frem litt glede.

I en slik situasjon kan det være fristende for et parti å løsrive seg helt fra samarbeid med andre. Da kan partiet markere seg mer og kanskje få økt oppslutning blant velgerne. Men en valgseier som ikke kan veksles inn i innflytelse, er ikke mye verdt. Det er god erfaring for å si at mistillit og splid kan gjøre veien til regjeringskontorene svært lang.

Forpliktende samarbeid blir lettere hvis det er færre partier som må samarbeide. Men hverken Høyre og Frp på den ene siden – eller Ap og Sp på den andre – kan være sikre på at de kan oppnå flertall alene. Det ser selvsagt bedre ut for Ap og Sp akkurat nå, men det gjorde det for Høyre og Frp før 2013 også.

Dessuten er det ikke problemfritt for venstresiden at de to største partiene, Ap og Sp, er like store.

I Danmark var tanken på en regjering bestående av flere partier så lite attraktiv at Socialdemokratiet bestemte seg for å danne en mindretallsregjering alene. Den samarbeider mest til venstre, men også til høyre, og de forklarer det slik: «Det vi gerne vil gjennemføre i Socialdemokratiet, kan vi ikke gøre kun med ét parti. Men vi kan gøre meget med mange forskellige partier.»

Velgere liker ikke å stemme på «kaos»

Politikk, sett fra utsiden, er ofte mye spinn, spill og spetakkel. Mediene elsker det. På innsiden kan det være en studie i samarbeidets kunst.

Mange politikere er svært gode til å samarbeide. Det dreier seg om å finne hensiktsmessige arbeidsformer, forhandle klokt og håndtere samordning og konfliktløsning i en tillitsfull atmosfære.

Alle partier må få noen seire, og alle partier må forstå de øvrige partienes egenart og grenser. Men det handler også om personlige relasjoner, lederskap, utholdenhet, ånd og kultur. Det er ikke uvanlig at samarbeid blir nesten umulig på grunn av dårlige personlige relasjoner.

De politiske partiene og deres ledere har ulik grad av troverdighet og tillit i de sakene som velgerne er mest opptatt av. Det er dette som vil avgjøre valget i 2021. Men partienes evne til samarbeid vil også ha betydning.

Velgere liker ikke å stemme på «kaos». Partiene behøver ikke nødvendigvis å samarbeide i regjering, men de må samarbeide og som et minimum finne ut hvem de vil ha som statsminister. Og da bør de gjøre det med litt stil.

Kronikken var publisert i Aftenposten 21. desember 2020.

Publisert: 6. desember 2022