Norsk politikk

Fortsatt begrenset interesse for kunnskap i ruspolitikken

Hvis Ap vil være progressive kan de foreslå en ruskommisjon med mandat til å se på alle sider ved ruspolitikken og vurdere alternative måter å regulere omsetning på. Torstein Ulserød i Dagbladet.

Torstein Ulserød

Publisert: 2. november 2016

Hvis Ap vil være progressive kan de foreslå at ruskommisjonen får et helt fritt mandat til å se på alle sider ved ruspolitikken og vurdere alternative måter å regulere omsetning på.

I erkjennelsen av at krigen mot narkotika har vært en skandale, er det nå stadig flere land som legger om narkotikapolitikken drastisk. De brutale justispolitiske virkemidlene som har blitt brukt i kampen for en narkotikafri verden de siste førti årene, har påført enkeltmennesker og samfunn store lidelser og kostnader, i en grad som i beste fall er fullstendig uproporsjonal målt mot resultatene man har oppnådd.

Norge kan ikke skryte av å ha gått i front i kampen for en mer rasjonell narkotikapolitikk, der hensynet til skadereduksjon og helse settes foran moralisme.

Vi har et av de høyeste straffenivåene for narkotika i Europa, og vi er et av stadig færre europeiske land som fremdeles straffer bruk og besittelse av brukerdoser med bøter og fengsel.

Mange norske politikere har vært opptatt av å styrke rusomsorgen, men prinsipiell debatt om alternativer til det absurde strafferegimet har norske politikere holdt seg langt unna. Inntil nå.

Helseminister Bent Høie har nylig i tatt til orde for at helsetjenesten, ikke justissektoren, skal ha ansvar for oppfølgingen av dem som tas for bruk og besittelse av narkotika.

Han begrunnet dette med at «straff og bøter mot narkotikabruk og besittelse ofte gjør mer skade enn gagn på både samfunn og den enkelte», og fastslo at «prinsippet om hjelp, ikke straff, er det veien videre må bygges på.»

Høies forslag er et innspil til Høyres programarbeid, og det gjenstår å se om Høie får med seg sitt eget parti. Detaljene i utformingen blir i alle tilfeller avgjørende for om dette virkelig blir en radikal reform.

Men det er liten tvil om at det Høie foreslår, er radikalt. Dette er et prinsipielt brudd med nulltoleranse-regimet. Høies forslag kan ikke forstås annerledes enn at han ønsker en de facto avkriminalisering av bruk og besittelse.

Det vil si at vi fortsatt vil straffe grovere narkotikaforbrytelser (smugling, salg osv), og at det fortsatt vil være forbudt å bruke narkotika, men at trusselen om straff for bruk og besittelse fjernes, og at slike overtredelser behandles som et helseproblem, ikke som kriminalitet.

Det kunne virke som Arbeiderpartiet ble litt overrumplet av at Høie plutselig hadde snudd på hælen i ruspolitikken. Det er på et vis forståelig. For det er liten tvil om at det er en real snuoperasjon Høie har begått. Verken helseministeren, eller partiet han tilhører, har til nå vist nevneverdig vilje til å tenke nytt på dette feltet.

Forslaget fra Høie fortjener ikke desto mindre å bli ønsket velkommen av alle som er interessert i reformer på et politikkområde som er overmodent for endring.

Etter at Ap’s justispolitiske talsperson, Hadia Tajik, først møtte Høies forslag med en serie pinlige forsøk på dels å ta æren for nytenkingen, ved å påstå at Ap hadde foreslått det samme, noe partiet ikke har, og dels sabotere tilløpene til en ryddig debatt med beskyldninger om at Høie gikk inn for legalisering, noe han ikke har gjort, ser det ut til at Tajik og Ap nå har summet seg og bestemt seg for å bidra med noe konstruktivt. Det er veldig bra.

I et innlegg i Dagbladet 28. oktober skriver Tajik, sammen med Torgeir Micaelsen, at Ap vil ha «en kraftig omlegging av ruspolitikken», og de er nå i praksis på linje med det Høie har foreslått.

De to greier åpenbart fortsatt ikke å legge partipolitisk prestisje til side og gi Høie anerkjennelse for at det faktisk er han som går foran og foreslår noe prinsipielt nytt. Det nærmeste Tajik og Micaelsen kan strekke seg til når det gjelder å innrømme at det foregår noe fornuftig i andre partier enn deres eget, er en erkjennelse av at «Høies utspill bekrefter at det nå foregår reelle diskusjoner (..) i både Høyre og Arbeiderpartiet.» Det får være greit.

Det sentrale er at Tajik nå åpenbart har satt seg bedre inn i problemstillingene, og forstått hva som har skjedd i Portugal, som avkriminaliserte bruk og besittelse til eget bruk av narkotika i 2001 (erfaringene derfra er overveldende positive).

Og Tajik og Micaelsen er nå opptatt av at det er mulig å reagere mot ulovlig rusbruk, selv om straffetrusselen fjernes, noe det virket som Tajik mente var umulig i sitt første svar til Høie, da hun understreket at hun mente at brukerne må «oppleve at straffbare handlinger faktisk medfører en reaksjon».

Det er jo nettopp hva denne reaksjonen eventuelt skal være, vi diskuterer. Som Tajik og Micaelsen nå skriver: «En variant kan være å gjennomføre lovendringer der store deler av narkotikalovgivningen flyttes fra strafferettssporet og over i det sivilrettslige i form av en særlov, tilknyttet ulike sanksjonsmuligheter.»

Tajik og Micaelsen kommer også med et konkret og konstruktivt forslag, nemlig å «nedsette en ruskommisjon som kan komme med konkrete, kunnskapsbaserte forslag til endring av norsk ruspolitikk.»

Dette bør det være vanskelig å være imot, uansett hvor man står i rusdebatten. Men selv om ledende norske politikere plutselig har blitt opptatt av kunnskapsbasert endring av ruspolitikken, er det ingen ubegrenset kunnskapstørst vi nå ser.

Kommisjonen Tajik og Micaelsen ønsker seg, skal ha et begrenset mandat. Ap-politikerne er, i likhet med Høie, fremdeles ikke interessert i kunnskap som kan rokke ved selve forbudsregimet. Det er tross alt snakk om «ulovlige narkotiske stoffer», som Tajik sier. Og Høie har slått kategorisk fast at «vi skal ikke legalisere narkotika. Forbudet sender et viktig signal om farene ved rusmisbruk.»

Problemet er bare at «signalet» Høie mener er så viktig, ikke er mer kunnskapsbasert enn bruken av straff mot slitne rusmisbrukere, som han nå vil ha slutt på.

Det er likevel gledelig og se at det nå plutselig nærmest er en konkurranse mellom de to største partiene om å være mest progressive i ruspolitikken. Dette kan, som Tajik og Micaelsen skriver, «gi grunnlaget for en ny epoke».

Hvis Tajik og Micaelsen er misfornøyd med at Høie foreløpig er mest progressiv i ruspolitikken, har de alle muligheter til å gjøre noe med det. De kan foreslå at ruskommisjonen de ønsker seg, får et helt fritt mandat til å se på alle sider ved ruspolitikken og vurdere alternative måter å regulere omsetning på.

Ja, det høres kanskje vilt ut. Men det gjorde Høies forslag også for bare få uker siden.

Innlegget var publisert i Dagbladet mandag 31. oktober 2016.

Publisert: 6. oktober 2023