KrF ser ut til å ha gitt opp velgere fra folkekirken

For meg er det vanskelig å forstå hvordan det nye fokuset er egnet å vinne tilbake velgerne partiet har tapt. KrF bør uansett ha in mente at frikirkevelgerne trolig ikke er mange nok til å holde partiet stabilt over sperregrensen.

Eilev Hegstad

Publisert: 28. februar 2025

Den 17. februar publiserte Vårt Land en kartlegging av hvilke tros- eller livssynsamfunn sentrale maktpersoner i KrF er medlem i og hvilke menigheter de går i. Bildet som tegnes er en KrF-elite preget av frikirkelighet, særlig pinsevenner. Det som ikke omtales i artikkelen er at dette trolig ville sett ganske annerledes ut for ikke alt for lenge siden.

I arbeidet mitt med boken Kristendemokrati (2023) gikk jeg gjennom gamle utgaver av Idé – tidsskrift for kristendemokratisk samfunnsdebatt (1967–2004). En av de tingene som slo meg var at mange av de som skrev for tidsskriftet også var eller ble sentrale skikkelser innenfor Den norske kirke. En mer systematisk kartlegging har statsviterne Tor Bjørklund og Axel Fjeldavli gjort i boken Norske partier og velgere (2023).

Fra et lavkirkelig utgangspunkt til tverrkirkelig bevegelse

KrF startet med et lavkirkelig utgangspunkt i norsk lekmannsbevegelse på Vestlandet, men fikk etter andre verdenskrig et nasjonalt gjennombrudd. KrF fremsto som en tverrkirkelig bevegelse med «Landsoppropet fra 1945 til det norske folk med oppfordring om å stemme KrF» som var undertegnet av toneangivende personer som representerte bredden av kirke-Norge.

Etter krigen klarte KrF å forene den lavkirkelige lekmannsbevegelsen, på den ene siden, og den høykirkelige Oxford-bevegelsen på den andre siden. Det var en viktig faktor for KrFs suksess.

Personer med bakgrunn i Den norske kirke var lenge i flertall blant tillitsmannsapparatet og blant velgerne. Ifølge Bjørklund og Fjeldavli var det først i 1975 at en med frikirkebakgrunn fikk en topposisjon i partiet, da Kåre Kristiansen ble ny partileder. I 2019 var det første gang at hele partiledelsen sto utenfor Den norske kirke.

Tilsvarende peker Bjørklund og Fjeldavli på at i 1957 sognet tolv prosent av KrFs velgere til frikirkene og resten til Den norske kirke, mens det i 2019 var halvparten fra hver kategori. Dette burde bekymre KrF, fordi det kun har vært en ubetydelig økning i antall frikirkevelgere som stemmer KrF. Det vil si at utviklingen i stor grad skyldes nedgang i antall velgere fra Den norske kirke som stemmer KrF.

Fra tverrkirkelig bevegelse til frikirkeparti?

Tilbake i 2019 hadde Vårt Land overskriften «Kristelig Frikirkeparti». Med bakgrunn i utviklingen blant KrF-eliten og velgerne er det relevant å spørre om KrF er i ferd med å gå fra å være en tverrkirkelig bevegelse til å bli et frikirkeparti. I så fall vil det være et tydelig brudd med det partiet tidligere var.

En mulig forklaring på utviklingen er selvfølgelig tilfeldigheter. Men det er samtidig noe i KrFs politiske fokus de seneste månedene som gir grunnlag for å lure på om utviklingen også har påvirket politisk strategi og at KrF ser ut til å ha gitt opp velgere fra Den norske kirke. La meg gi to eksempler.

En svært het debatt i kristen-Norge over lengre tid har vært spørsmål om likekjønnet ekteskap. Mens Den norske kirke har landet på å ha to syn i spørsmål om likekjønnet ekteskap, er debatten fortsatt opprivende i mange frikirker.

Mange på konservativ side i den kirkelige debatten har valgt å sette diskusjonen om likekjønnet ekteskap inn i en større sammenheng om kjønnsideologi og spørsmål om hvor mange kjønn det er, selv om det ikke er en selvfølge at disse spørsmålene henger så tett sammen.

KrF-leder Dag Inge Ulstein slo nylig fast i Aftenposten at det kun finnes to kjønn. En måte å forstå denne uttalelsen på er at han tok side i en svært opprivende kirkelig debatt som appellerer til frikirkevelgerne snarere enn DnK-velgerne.

KrFs nye slagord «Bygge på verdier – skape verdier» peker også i en frikirkelig retning, i den forstand at gründerskap og økonomi har fått en sentral plass i partiets kommunikasjon. Innholdet i politikken ser ikke ut til å ha endret seg. Fokuset på små- og mellomstore bedrifter og kravet om fjerning av formuesskatt på arbeidende kapital er kjent. Allikevel er fokuset på et saksfelt som ofte har splittet snarere enn forenet på tvers av kirkelandskapet interessant.

Er det bekymringsfullt?

Det er mulig å ha ulike perspektiver på KrFs utvikling, og partiet bør uansett nå utover kirke-Norges rekker for å hente velgere. Det er kanskje derfor man har utropt konservative unge menn som en viktig velgergruppe for partiet. Men i den grad dagens utvikling bidrar til å gjøre det mer krevende å komme over sperregrensen ved stortingsvalget, bør den også bekymre partiet.

For meg er det vanskelig å forstå hvordan det nye fokuset er egnet å vinne tilbake velgerne partiet har tapt. Men kanskje KrFs hovedstrategi er å skaffe nye velgere utenfor den tradisjonelle velgerbasen? KrF bør uansett ha in mente at frikirkevelgerne trolig ikke er mange nok til å holde partiet stabilt over sperregrensen.

Teksten er publisert i Vårt Land 26.2.2025.

Publisert: 28. februar 2025