MDG og de autoritære

Tiltrekker Miljøpartiet De Grønne seg de mest ekstreme? Kristin Clemet i Nettavisen.

Publisert: 24. mai 2019

I et interessant innlegg i Nettavisen 22. mai skriver Kriss Rokkan Iversen, som er førstekandidat for MDG Troms og Finnmark, at hun satte kaffen i halsen da hun i et blogginnlegg leste at jeg skrev at MDG lett tiltrekker seg de mest ekstreme og kanskje autoritære stemmene på klimafeltet.

Jeg forstår at det jeg skrev, kan misforstås, så jeg skal forsøke å forklare litt tydeligere hva jeg mener.

MDG har, mer enn alle andre partier, miljø- og klimasaken som sin viktigste sak. MDG er også det partiet, som langs mange dimensjoner, vil prioritere klimasaken høyest og ty til tiltak som mange vil oppfatte som nokså inngripende. Etter min oppfatning må MDG betraktes som det mest radikale klimapartiet vi har i Norge, men det betyr selvsagt ikke at partiet er ekstremt eller autoritært.

Det finnes imidlertid velgere som vil ty til ekstrem eller autoritær politikk av hensyn til klimaet, og hvem skal de stemme på?

MDG er ikke et ytterparti på høyre/venstre-aksen, men det kan nok betraktes som et ytterparti på det som Rokkan Iversen kaller den grå/grønne aksen.

Min hypotese er derfor at de som måtte ha ekstreme klima-standpunkter, vil stemme på det partiet de syns er best eller minst ille, og at det i så fall vil være MDG.

Dette er selvsagt ikke noe som kan klandres MDG – det er nærmest bare en «naturlov» i politikken at velgere, som ikke finner et parti som mener det samme som dem i ett og alt, stemmer på det partiet som de har minst imot.

Innlegget var publisert i Nettavisen 22. mai 2019.