Regjeringens trøbbelsaker

Logikken, ifølge disse analysene, er at en regjering som møter motstand, må gi seg, eller at den må unnlate å fremme forslag som den fornemmer kan føre til «bråk». Men idealet for politisk lederskap kan ikke være at vi til enhver tid skal ha et minimalt konfliktnivå, skriver Torstein Ulserød i Dagsavisen.

Torstein Ulserød

Publisert: 25. februar 2015

Av Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.

Aftenposten fastslo nylig at «tilliten (mellom partene i arbeidslivet) virker beklagelig tynnslitt» etter at regjeringen la frem forslag til endringer av arbeidsmiljøloven. Forslagene var ikke så gale, nødvendigvis, og de var i alle tilfeller svært moderate, mente Aftenposten. Men substansen i saken var underordnet. LO var nemlig misfornøyd, og da er «tilliten tynnslitt», mens regjeringen «lykkes for dårlig».

Aftenposten er ikke alene om analyser av denne typen. «Den blåblå regjeringen har bommet i verdispørsmål», fastslo Anne Marte Blindheim i Dagbladet (12.2). En av årsakene til at regjeringen gjør det så dårlig, ifølge Blindheim, er at vi har en kritisk presse som utfordrer den. Blindheims politiske analyse gjør det imidlertid nærliggende å spørre hva hun mener skal være premissene for den maktkritikken hun antakelig mener at hun selv og resten av pressen driver med.

Premisset ser ut til å være at dersom det blir konflikt, har regjeringen gjort en dårlig jobb. Det er mye som kan sies om for eksempel Dalai Lama-saken, men for Blindheim er det nok å konstatere at «knefallet (for Kina) ble tatt ille opp», og at «43 prosent mente (Regjeringen) hadde håndtert saken dårlig», for å fastslå at regjeringen har bommet i et verdispørsmål. Tilsvarende konstaterer hun at «Høyre og Frp stupte på alle målinger» etter et statsbudsjett som «viste kutt i uførestønader og skatteletter til de rikeste». Det å stupe på meningsmålinger er jo ikke bra og beviser nærmest, ifølge Blindheim, at regjeringen bommet.

Dagsavisens Arne Strand har rendyrket denne formen for kommentarvirksomhet.

10. januar serverte Strand følgende analyse av regjeringens prosjekt: «Først trynet regjeringen med statsbudsjettet. Så sveiset regjeringen landets fagforeninger sammen til felles kamp og streik mot forandringer i arbeidsmiljøloven. Med gårsdagens varsel om søndagsåpne butikker hisser regjeringen på seg hele landet. » Før han konkluderte på skråsikkert vis: «Hvis den blåblå regjeringen fortsetter å ture fram med en liberalistisk høyrepolitikk som folk ikke vil ha, er det over og ut for Erna Solberg og Siv Jensen ved neste stortingsvalg.»

Presisjonsnivået i Strands virkelighetsbeskrivelse er en sak for seg. Men igjen er det totale fraværet av substansiell drøfting påfallende. Poenget her er ikke om man er for eller mot søndagsåpne butikker. For Strand er substansielle argumenter i alle tilfeller uinteressante. Det er tilstrekkelig å fastslå at «kirken og frivilligheten reagerer» og at folk vil ha kjøpefrie søndager.

Etter Gjørvkommisjonens nedslående rapport, som blant annet avdekket alvorlige problemer med gjennomføringsevnen i offentlig sektor, er det lite som tyder på at hovedproblemet med norske regjeringer er at de, for å bruke Strands egne ord, «turer fram» for mye. Pressens rolle er ikke å heie frem regjeringens reformer for å styrke gjennomføringsevnen.

Og det er relevant å vise frem konflikter og kritisere dårlig politisk håndverk. Men kommentatorer som nøyer seg med å konstatere at «trøbbelsaker» skaper bråk, gjør ikke noen særlig klokere. For en del aktører i mediene er det dessuten nærliggende å si at de ikke bare formidler og kommenterer hva som skjer, men selv bidrar til å skape unødvendig mye bråk.

Det er mye som kan sies om «de blåblå trøbbelsakene», som Blindheim kaller dem. Blant annet er det åpenbart at regjeringen har håndtert flere saker dårlig, og at den ser ut til å ha feilberegnet symbolkraften i enkelte saker. Men det hører med til historien at «mange av disse sakene har hatt støtte fra rødgrønne partier», som Blindheim skriver. Man kan også legge til at forskjellene mellom partiene i de sakene der det er reell uenighet, er ørsmå. Det bare virker ikke sånn når man følger med på deler av nyhets- og kommentarstrømmen i norske medier.

Forfatteren Jan Erik Vold fikk forsiden og to helsider i Dagsavisen nylig for å fortelle at han syns regjeringens asylpolitikk «minner om Tyskland på 30-tallet». Det er en påstand som mangler kontakt med virkeligheten i en slik grad at man nesten må spørre hvilke redaksjonelle vurderinger som er gjort i avisen. Men oppslag av denne typen bidrar, om ikke annet, til å skape bråk som Arne Strand deretter kan kommentere. Selv om Volds utspill er ekstremt, er det heller ikke helt utypisk at nyhetsdekningen og debatten foregår langs slike linjer.

Blindheim skriver for eksempel i Dagbladet at «de tapte slagene» for Regjeringen har vist oss at den norske «folkesjelen (.. ) forsvarer kvinnerettigheter, menneskerettigheter, rettferdighet, likeverd, nestekjærlighet og de materielle verdiene som er skapt.» Noe regjeringen ikke gjør, må vi da anta. Mener Blindheim selv at det er dette som står på spill i «verdisakene» regjeringen har «bommet i»? Hun bidrar med dette til å bygge opp under et syn på hva norsk politikk handler om, som minner om analysen til Jan Erik Vold.

Ifølge en slik forståelse utgjør noen få hundre asylsøkere fra eller til, hvilken rekkefølge man sender ut asylsøkere med avslag, eller en hvilken som helst reduksjon av formuesskatten, for den saks skyld, skillet mellom rettferdighet og nestekjærlighet på den ene siden, representert ved norsk venstreside, og det alltid velmenende «sentrum», og brutal kynisme på den andre, representert ved Høyre og Frp. Hvis mange nok oppfatter at dette er de relevante skillelinjene i norsk politikk, får vi kanskje mer bråk enn vi hadde trengt.

Artikkelen er på trykk i Dagsavisen 25.2.15.