Sosialdemokratisk populisme fra Arbeiderpartiet

Ketil Solvik-Olsen kalte Arbeiderpartiets landsmøte for en «hjemme alene-fest». Aps nye leder åpnet i hvert fall barskapet på vidt gap. Festen blir alltid bedre når de voksne har flyttet ut, skriver Mats Kirkebirkeland hos Minerva.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 21. april 2015

Av Mats Kirkebirkeland, rådgiver i Civita.

Ketil Solvik-Olsen kalte Arbeiderpartiets landsmøte for en «hjemme alene-fest». Aps nye leder åpnet i hvert fall barskapet på vidt gap. Festen blir alltid bedre når de voksne har flyttet ut.

Det var Jonas Gahr Støres første landsmøte som leder for Arbeiderpartiet. Etter at partiet, etter manges mening, har vært et vandrende politisk opposisjonsseminar i rundt et år, hadde forventningene til å få vite hva partiet egentlig mener, bygget seg kraftig opp. Spørsmålet er om man nå har blitt noe særlig klokere. Kostbare saker ble nemlig vedtatt på rekke og rad. Er Arbeiderpartiets nye politikk sosialdemokratisk populisme?

Kvoteflyktinger

Arbeiderpartiet ønsker å ta imot tilsammen 10.000 syriske flyktninger, 5000 i år og 5000 neste år. Dette har lenge vært et ønske fra AUF, og Støre fikk stående applaus da han lanserte ambisjonen i sin landsmøtetale.

Ifølge Ap-lederen vil dette koste 8-900 millioner i år og omtrent en milliard kroner neste år. Foreløpige tall fra Barne-,likestillings- og inkludseringsdepartementet viser derimot at tiltaket vil koste 10,1 milliarder kroner over en femårsperiode. Det er omtrent dobbelt så mye hvert år som Støre antok.

Finansavisen bruker beregninger fra Statistisk sentralbyrås modeller og anslår at tiltaket over tid vil koste samfunnet 40-70 milliarder kroner.

Samtidig ønsker Arbeiderpartiet å øke integreringstilskuddet til kommunene «midlertidig» med 100.000 kroner per bosatte flyktning. De siste tallene viser at rundt 5000 flyktninger venter på å bli bosatt i en kommune. Dette gir dermed økte utgifter på en halv milliard kroner årlig. Og hvis den midlertidige økningen blir permanent, ruller milliardene videre.

Kommunene selv sier følgende om forslaget om å ta imot 10.000 syriske flyktninger: – Det blir en uhyre krevende oppgave. Selv om kommunene har klart å øke antallet bosetninger de siste årene, er vi ikke i nærheten av å dekke dagens behov, sier Helge Eide i kommuneorganisasjonen KS.

Man kan også stille spørsmål ved hvor «solidarisk» Aps forslag egentlig er.

Jeg er enig i at Norge til en viss grad også bør avlaste Syrias naboland og andre steder der flyktningsituasjonen er vanskelig, ved å ta imot kvoteflyktninger. Men om man kun tenker på mest mulig effektiv altruisme, vil bevilgninger til nød- og flyktningsorganisasjoner være langt mer effektivt.

(Anbefaler forøvrig også Jan Arild Snoens kommentar om «APs kvoteflyktinger», tidligere her på Minervanett.)

Skole

Arbeiderpartiet går både KrF og SV i møte og ønsker å innføre en nasjonal norm for lærertetthet på norske skoler og i tillegg innføre skolemat for alle elever. Prislappen er, i følge Høyres stortingsrepresentant Henrik Asheim, på henholdsvis 1,5 og 3,6 milliarder kroner årlig.

Men det største problemet med forslagene er at de ikke skaper en særlig mye bedre skole. I det meste av skoleforskningen kommer klassestørrelse og skolemat langt ned på listen når man skal forklare gode resultater.

Barnehager

Arbeiderpartiet ønsker å øke overføringene til kommunene og lover to barnehageopptak i året. Prislappen på dette er 1,5 milliarder kroner årlig. På sikt ønsker også partiet løpende barnehageopptak.

Partiet ønsker videre å utvide ordningen med gratis kjernetid til å omfatte flere aldersgrupper. I tillegg lar de seg inspirere av bemanningsnorm-«influensaen» fra skolepolitikken og foreslår at man innen 2020 har én barnehageansatt per tredje barn under tre år og én ansatt for hvert sjette barnehagebarn over tre år.

Prislappen for dette ble i 2013 beregnet til 830 millioner kroner årlig. Eierne, kommunesektorens organisasjon KS og Private barnehagers Landsforbund (PBL), ønsket ikke forslaget velkommen. Arbeiderpartiet hadde heller ikke nok penger på eget statsbudsjett da det selv satt i regjering, og utsatte derfor forslaget om norm til 2020.

Inndekning

I tillegg til de nevnte forslagene vedtok Arbeiderpartiet også at staten skal dekke opptil 70 prosent av investeringsutgiftene for kollektivsatsing i de fire største byene og en løs formulering om å la staten ta en større del av tannlegeregningen. Felles for de fleste av forslagene er at de hverken er kostnadsberegnet eller har noen klare inndeknings-muligheter.

Bare vedtakene om barnehager, skole og kvoteflyktninger på Arbeiderpartiets landsmøte tilsvarer etter mine forsiktige anslag en total ekstrakostnad på rundt 10 milliarder kroner årlig. Til sammenligning har Solberg-regjeringen hittil gitt ca. 16 milliarder kroner i totale skatte- og avgiftslettelser gjennom to budsjetter.

Arbeiderpartiet har allerede uttalt at de ikke ønsker å gjeninnføre arveavgiften, men de ønsker muligens å reversere skattelettelsene på formue.

Problemet til Arbeiderpartiet er at Solberg-regjeringens formueskattelettelser hittil kun beløper seg til 7,3 milliarder, og da er også noe brukt til å øke bunnfradraget. De resterende avgifts- og skattelettelsene er gitt til et bredt lag av befolkningen.

Arbeiderpartiet kan altså ikke gå til valg i 2017, med mål om å kun å skattlegge «de rike» mer. De mangler store deler av inndekningen bare for å oppfylle løftene på barnehage, skole og kvoteflyktninger.

Arbeiderpartiets vedtak kan fort bli en gavepakke til de borgerlige partiene. Fortsatt gjenstår det to borgerlige statsbudsjetter før 2017, og om de fortsetter å gi relativt brede skatte- og avgiftslettelser, blir Arbeiderpartiet nødt til å gå til valg på å øke skatten for folk flest, eller gå tilbake på landsmøtets vedtatte politikk. Men en slik vingling kan fort slå tilbake.

Bekymring

Arbeiderpartiet er, i likhet med Høyre, et «styringsparti». Før eller siden vil Arbeiderpartiet igjen innta regjeringskontorene.

Høyre- og Arbeiderpartistyrte regjeringer har alltid vært garantister for en relativt stabil økonomisk politikk og utenrikspolitikk, enten dette gjelder handlingsregelen, en bærekraftig offentlig sektor eller Norges forhold til NATO og EU. Dette har vært og er en styrke for det norske samfunnet.

Spørsmålet er om Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støres ledelse beveger seg bort fra denne tradisjonen. Aner man en slags sosialpopulisme etter helgens landsmøte?

Man kan stille spørsmål ved om Arbeiderpartiet under samfunnsøkonomen Jens Stoltenberg ville tillatt et slikt koldtbord av valgløfter, uten en realistisk inndekning på statsbudsjettet. Det er nesten så man kan begynne å savne den nåværende generalsekretæren i NATO.

Innlegget er publisert hos Minerva 21.4.15.

Publisert: 1. september 2022