Statsmannen som ikke ble

Som tittelen illustrerer, ble ikke Håvard Vederhus gammel. Det er kanskje ikke noen stor trøst, men Et kvart liv representerer et flott minnesmerke over en flott representant for det beste norsk ungdom hadde å by på, skriver Eirik Løkke i en bokanmeldelse av Lahlums Et kvart liv hos Minerva.

Eirik Løkke

Publisert: 27. mai 2013

Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Hans Olav Lahlums biografi ”Et kvart liv», om Håvard Vederhus, representerer et flott minnesmerke over en flott representant for det beste norsk ungdom hadde å by på.

Hans Olav Lahlum

Et kvart liv — Håvard Vederhus 1989-2011

Cappelen Damm, 2013

Rent bortsett fra idrettsstjerner og popartister, tilhører det sjeldenhetene at det publiseres biografier om unge mennesker. Boken Et kvart liv, som omhandler Håvard Vederhus, er således et unntak, og har sitt utspring i tragedien som fant sted 22.juli 2011. Nå er det ikke uvanlig at det skrives bøker om politikere. Forfatter Hans Olav Lahlum har tidligere skrevet leservennlige biografier om nestorene Oscar Torp og Haakon Lie. Det uvanlige i denne anledning er naturligvis omstendighetene.

Det er ikke tilfeldig at det nettopp er Håvard Vederhus det skrives bok om. Så vidt jeg kan bedømme, er det en konvensjonell oppfatning at Håvard Vederhus (sammen med Tore Eikeland) representerte det største politiske talentet blant dem som ble drept 22.juli. Nøyaktig hvor langt Håvard Vederhus kunne nådd som politiker, er umulig å si, men det er fullt mulig å si at personen og politikeren Håvard Vederhus hadde forutsetningene for å nå helt til topp, både nasjonalt og kanskje internasjonalt.

Hvem var så Håvard Vederhus? Jeg kjente ikke Håvard, men vi hadde mange felles venner og jeg hilste på ham ved to anledninger. Mitt umiddelbare inntrykk var at han var en oppegående og sympatisk person. Det samme bildet tegner forfatter Hans Olav Lahlum i boken, men det er langt i fra noe heltedyrkelse Lahlum presenterer.

Heldigvis.

Lahlum tegner et bilde av en typisk middelklassefamilie, med ikke utypiske utfordringer. For Håvard innebar dette både konsentrasjonsproblemer og et høyt energinivå. Men takket være innsats fra både familie og skole, evnet Håvard å omforme energinivået til en positiv egenskap, som gav seg utslag i imponerende skoleprestasjoner og suksess i organisasjonslivet. Håvards arbeidskapasitet og intelligens var åpenbart langt over gjennomsnittet, noe som medførte toppkarakterer på skolen og lederverv i så vel Elevorganisasjonen som Oslo AUF. Håvard Vederhus var homofil, men han begrenset aldri sitt engasjement til homofiles rettigheter, snarere var han opptatt av universelle rettigheter.

For noen kan det muligens fortone seg som paradoksalt at Håvard var aktiv kristen, samtidig som han var ung sosialdemokrat. For Håvard var en sekulær og tolerant offentlighet en selvfølge: Personlig overbevisning var individuell, samfunnets oppgave var å sikre alle retten til å utøve en tro. Med andre ord var det lite i Håvards kristne overbevisning som sto i opposisjon til AUFs program. Snarere tvert imot. Aksepten for ulik bakgrunn veldig stor i AUF, selv om takhøyden for ulike meninger er noe mindre. Lahlum gjør et poeng i boka av at dette var noe Vederhus ønsket å endre, både i AUF og Arbeiderpartiet. Vederhus fremstilles i så måte som lite apparatschik, (eller «karrierist» som onde tunger bruker om broilere i AUF), men ikke dermed sagt at Vederhus unngikk taktiske hensyn. Naturligvis ikke, men Vederhus hadde en dragning mot det politiske sentrum, noe som sikkert kunne misforstås som taktikk. Mitt inntrykk er at det i liten grad var tilfelle.

For de av oss som har vært aktive i ulike organisasjoner, er boken ekstra interessant. Lahlums nøkterne beskrivelser er etter min mening en ubetinget fordel, kan til og med hende en forutsetning, for at prosjektet skulle lykkes. Dette fordi det underliggende tema relaterer seg til 22.juli. Med andre ord vet vi utfallet, og for hver side som fylles med trivia nærmer man seg det uunngåelige drama, hvor kontrasten mellom det hverdagslige og det alvorlige, mellom det lykkelige og det tragiske, manifesterer seg.

Sagt med andre ord: Lahlums trivielle beskrivelser av et nokså vanlig liv gjør dypt inntrykk, nettopp fordi vi vet hvor fort det endrer seg. Jeg tror mange deler følelsen av at dette kunne vært meg. Historiene fra 22. juli er i seg selv kontrastenes fortelling, men likevel synes jeg Lahlum virkeliggjør kontrasten mellom det trivielle og det dramatiske bedre enn de fleste. Selv om verket først og fremst er et portrett av Håvard Vederhus, evner boken også å beskrive noe av det særegne ved det norske demokratiet, især den relativt store innflytelsen norsk ungdom utøver på politikk. En av de tingene som overrasket positivt da jeg i ung alder meldte meg inn i Unge Høyre, var den korte veien fra innmelding til innflytelse gjennom deltakelse i formelle besluttende fora. For ikke å glemme deltakelse i råd og utvalg hvor politiske spørsmål ble drøftet.

Men enda viktigere: Bidrag fra ungdommen ble så vel oppmuntret til, som tatt til etterretning. Som ungdomspolitisk aktiv er veien til påvirkning kortere enn mange tror. Enten gjennom å være folkevalgt eller rådgiver for utøvende politikk. Dette er et kvalitetstrekk ved de nordiske demokratiene, og Lahlums beskrivelse av Håvard Vederhus illustrerer dette på en god måte. Joda, selvsagt var Vederhus inkludert i intriger og alliansebygging, men det jeg sitter igjen med er historien om hvordan det norske demokratiet lærer ungdom opp i demokrati. Igjen, dette er ingen heltedyrkelse, men mitt bestemte inntrykk er at Håvard var en god representant for den åpne, tolerante kulturen som preger norsk ungdomspolitikk – uavhengig av partibakgrunn.

Av åpenbare grunner er selve dagen og omstendighetene rundt drapet på Håvard Vederhus viet betydelig oppmerksomhet. En av grunnene er at faren til Håvard, Alf Vederhus, med god grunn har karakterisert politiaksjonen 22.juli som den største politiskandalen i etterkrigstida. Det er ikke uten grunn, som jeg tidligere har blogget om på Minerva. Det er vanskelig å forestille seg det sinne som familien til Håvard må føle overfor et politi som sviktet 22.juli og som Gjørv-kommisjonen konkluderte med kunne nådd Utøya langt tidligere enn de gjorde. Spissformulert: Hadde politiet gjort jobben sin, hadde Håvard Vederhus mest sannsynlig vært i live. Denne konklusjonen er i seg selv drepende. Når man attpåtil leser hvilke svar (eller mangel på sådanne) Alf Vederhus fikk imøte med politiet, har jeg intet problem med å forstå sinnet. Et lite utdrag fra boken illustrerer (side 105):

«Når Alf endelig får snakke med Oslo-politiet, får han høre at dette ikke angår Oslo politikammer og at han må ringe til Nordre Buskerud. Alf sier at denne saken må taes opp i ettertid hvis de nå ikke engang kan få satt han over til Nordre Buskerud politikammer, og får til svar at man ser frem til det».

Hvilken tosk som svarte at man så frem til å ta opp saken i ettertid er ikke det viktigste, men det illustrerer dessverre en holdning politiet enda ikke har kvittet seg med, til tross for svikten 22.juli. Fremdeles er det ingen i dette landet som har forlatt stillingen sin som følge av 22.juli. Det er, som Lahlum skriver, svært utfordrende for de etterlatte. Hvilke endringer som følger av Gjørv-kommisjonens rapport er foreløpig uklart, men det er grunn til å tvile på om beredskapen er styrket, slik at vi er bedre skikket til å takle en større terroraksjon i dag, enn vi var for to år siden.

”Et kvart liv” er en bok det naturlig nok er vanskelig å være kritisk til. Det er det heller ingen grunn til. At Hans Olav Lahlum mestrer biografisjangeren, visste vi fra før, og selv om dette kanskje ikke er den beste boken han har skrevet, er den absolutt leseverdig. En av de tingene som alltid har imponert meg med Lahlum, er hans evne til å opptre redelig. Hans analyse av amerikansk politikk preges på ingen måte av SV-sympatier. Men om jeg skulle nevne en kritikkverdig anekdote i hans siste bok, må det være hans tilsynelatende manglende forståelse av hvordan borgerlig-liberale forstår fellesskap.

La meg illustrere ved å sitere en lengre passasje fra boken (side 34):

«En liten episode fra en av Håvards siste sjakksamlinger er likevel verdt å ta med, fordi det sier noe om hans sosiale utvikling og hans livsfilosofi. I pausen ble det spilt fotball – med høyst varierende ferdigheter. En skoleflink og sjakkflink 15-årig jente viste seg å være riktig dårlig i fotball, og lagkameratene styrte diskret unna henne. Snart ti år senere husker jenta fortsatt at Håvard den gang var den eneste som fortsatte å sentre ballen til henne – og den eneste som snakket til henne med oppmuntrende kommentarer og råd både under og etter kampen. Det avspeilet en filosofi som Håvard hadde allerede tidlig i tenårene og før han ble politisk aktiv: Han ville inkludere alle på laget i spillet, det være seg i klasserommet eller på idrettsbanen».

Jeg tviler ikke et sekund på at dette er en dekkende beskrivelse av Håvard Vederhus og hans omtanke for andre. Jeg bare tillater meg å betvile at denne type inkluderende tankegang er begrenset til, eller mer utpreget på, venstresiden i norsk politikk. Nå foretar ikke Lahlum den koblingen direkte, og kan hende jeg ser spøkelser på høylys dag, men jeg leser en underforstått sammenheng mellom Håvards inkluderende vesen og at han endte opp som AUFer. I alle tilfeller – jeg har vært med på en del fotballkamper, hvor kvalitetene er høyst variable og jeg har i liten grad greid å avdekke deres politiske synspunkter basert på deres evne og vilje til å spille ballen til mindre dyktige medspillere på fotballbanen. Jeg tror slike kvaliteter er høyst individuelle.

Som tittelen illustrerer, ble ikke Håvard Vederhus gammel. Håvard var ingen helt i konvensjonell forståelse av ordet. Han var en ganske snill person med vesentlige flere positive enn negative egenskaper, og som vil bli husket med glede av dem som sto han nær – ja kanskje til og med dem som ikke sto han fullt så nær. Det er kanskje ikke noen stor trøst, men Et kvart liv representerer et flott minnesmerke over en flott representant for det beste norsk ungdom hadde å by på.

Innlegget er publisert hos Minerva 25.5.13.

Publisert: 23. mai 2024