Ideer

Pietisme og koronatiltak

Det er naivt å tro at nordmenn følger tiltak bare basert på selvstendig overbevisning, samstemthet og tillit, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 7. april 2021

Frihet eller frykt? Hva som skal til for at befolkningen følger lover, regler, oppfordringer, tiltak og ellers deltar i «dugnaden», er interessant å diskutere i lys av koronapandemien. Tillit og frivillighet bidrar til at nordmenn på selvstendig vis forstår nødvendigheten av å følge tiltak. Mange av oss vil mene at dette er av det gode. Som Torbjørn Sølsnæs skrev i Minerva 27. januar: «Nordmenn har en seiglivet myndighetslojalitet og sterk kollektivistisk innstilling. Men vi har beveget oss inn i et grenseområde nå». Sølsnæs er inne på noe helt sentralt. Siden koronaen kom til Norge våren 2020 har noen vært opptatt av hvordan tiltak virker over tid. Dette skrives en god stund før det trykkes på papir, så jeg må ta mine forbehold. Krisen og myndighetshåndteringen kan ta uante veier. Jeg tror likevel det er sannsynlig at folks frustrasjon vil tilta om de strengeste tiltakene opprettholdes lenge, og da kommer baksidene ved norsk kollektivisme tydeligere frem. Det er naivt å tro at nordmenn følger tiltak bare basert på selvstendig overbevisning, samstemthet og tillit.

Aristoteles mente at frie og selvstendige individer oppnår best innsikt, og derfor tar gode moralske valg. Det hadde utvilsomt Aristoteles mye rett i, men en realistisk grinebiter vil påpeke at frykten for straff også fører folk inn på den smale sti. Nå er det nok ikke straff fra myndighetene som får nordmenn til å følge tiltak, men vel så viktig som tilliten er frykten for sosiale sanksjoner og skam. Siden mars 2020 har jeg gjennom mine private anekdoter oppdaget at folk i mer lukkede rom uttrykker dobbeltmoral. Vi skjønner at korona er farlig, men vurderer risikoen annerledes og er villige til å ta sjanser om vi ikke blir oppdaget. Folk sier nei til å delta på sosiale sammenkomster – ikke bare fordi de er «solidariske nordmenn», men fordi de ikke orker maset om noe går galt. Min favoritt er mannen som smuglet med seg dressen i en bag, slik at naboene ikke skulle oppdage at han skulle på fest.

Skal avstanden ikke bli for stor mellom det myndighetene mener er viktige tiltak – «god offentlig moral» – og det folk mener privat, bør ikke norsk pietisme vekkes til live. Men pietismen har aldri forsvunnet fra Norge. Den inntar bare nye former. Én ting er korona, men saker som klima eller asyl er omgitt av pietisme. Oppgjøret med norsk pietisme handler ikke bare om at folk må få gjøre som de vil bak gardinene eller drikke vin på tirsdager. Det har vi gjort til alle tider likevel. Det handler også om å kunne gjøre det man vil, og å uttrykke sin ærlige mening, uten å skamme seg.

Lars Kolbeinstveit skriver den faste spalten Filosofen i Minervas tidsskrift. Denne artikkelen er fra årets første utgave. Publisert i nettavisen 5. april 2021.