Naturvern, Norge, skog, elv, natur, — Foto: istockphoto/Anastasiia Shavshyna

Privatisering og distriktenes død

«Kommende generasjoner fortjener livskraftige lokalsamfunn», skriver Mari Skurdal i Klassekampen 16. oktober. Hun antyder at blant andre Civita ønsker «at samfunnet bruker mindre penger på miljø, helse og gode livsvilkår for innbyggerne.»

Lars Kolbeinstveit

Publisert: 20. oktober 2024

Hun misforstår. Når noen fra Civita påpeker at lønnsomhet er viktig for bærekraft, kan du banne på at Klassekampen misforstår poenget og tror at det handler om å hindre omfordeling og å utarme velferden. Det er synd. Forenklingen mellom dem som vil bruke mer (den gode venstresiden) og dem som vil bruke mindre (grisk høyreside) er fordummende.

Manglende drøfting av hvilke virkemidler og prioriteringer som styrker oppslutningen om offentlig velferd kan fremskynde den privatiseringen som Klassekampen ellers advarer mot. En del prioriteringer på statsbudsjettet er preget av gode intensjoner, men har dårlige virkninger. SFO og barnehage blir for eksempel billigere for alle, også de med høy lønn. Det bidrar ikke til rekruttering til de relativt lavtlønna yrkene som skal levere velferden. En annen prioritering kunne gitt bedre virkninger og bedre velferd.

Tanken om universell velferd har mye godt ved seg, men skal oppslutningen om offentlig finansiert velferd være høy, må den ikke bare være billig. Den må også levere god kvalitet, og da er ikke noe bruk av egenandeler bare feil. Det kan bedre ressursbruken. Hvis ikke offentlig finansiert velferd leverer, risikerer vi at de med stor lommebok ikke gidder å være med på spleiselaget lenger.

Skurdals forsvar av distriktene er forståelig, men mangler forslag til hva en bedre politikk bør inneholde. Skurdal er kritisk til Synnøve Vereide Trampe, som er ny kommentator i Aftenposten. Hun la hodet på blokka her om dagen med kommentaren: «Jeg elsker bygda. Men den bør dø.» Skurdal hevder «Trampe resonnerer som om kutt er ansvarlig per se». Men det er ikke grunnlag for å tolke Trampe slik. Det er snarere Skurdal som resonnerer som om økte bevilgninger er ansvarlig per se. Trampe formulerer seg riktignok litt spisst, men tolket i beste mening er det tydelig at Trampe ønsker en distriktspolitikk som virker bedre. Trampe har mye rett i at «stordriftsfordeler er et skrekkelig ord, men det er ingen tvil om at det koster mer å drifte offentlige tilbud og tjenester i områder hvor det knapt er folk. I tillegg kommer behovet for kompetanse, kvalitet og den slags».

Løsningen på dette er ikke bare økte bevilgninger. Skurdal gjør det litt for enkelt for seg hvis hun tror noen er uenig med henne i at «bærekraft egentlig handler om hva slags samfunn vi overleverer til neste generasjon» og «om å ta vare på natur og mennesker, om å bekjempe fattigdom, skape gode jobber og verdige liv.»

Det som diskuteres er hvilken politikk som virker best. Noen ganger kan det være mer stordrift, men ofte ikke. Jon Hustad kritiserte for eksempel i sin tid den forrige regjeringen for å subsidiere dyre heltidsbønder istedenfor å satse på mindre ulønnsomme deltidsbønder. Det er en kritikk som er verdt å lytte til fordi det handler om konkrete forslag om bedre prioriteringer for mer bærekraftige lokalsamfunn. Som Skurdal er inne på, trenger bygdene både lærere, sykepleiere og bønder.

Teksten er på trykk i Klassekampen 18.10.2024.