Samtidens historieløshet

Foredragsrekken om verdenshistorien av Terje Tvedt ved Nasjonalbiblioteket viser en faglig bredde, innsikt og formidlingsevne som er unik i Norge.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 6. desember 2019

Den kjente professoren, forfatteren og filmskaperen Terje Tvedt har denne høsten holdt en foredragsrekke om samtidens historieløshet på Nasjonalbiblioteket. I foredragsrekken på seks deler, hver onsdag fra 30. oktober, trekker Tvedt opp lange og sentrale linjer i verdenshistorien, fra oldtidssivilisasjonene for 5000 år siden, via korstogene og oppdagelsen av Amerika og nye sjøruter, frem til den moderne verdens begynnelse og helt opp til dagens tid.

Skal du få med deg Tvedts siste foredrag (4. desember), med tittelen «Er verden på vei mot stupet?», må du være tidlig ute i desember-kulden. Klassekampen beskrev 29. november foredragene som en «uventet, forbløffende publikumssuksess» med rykter om «køer som gikk kvartalet rundt allerede den første kvelden» og «om en programsjef som under første onsdagen fysisk måtte stenge publikum ute fordi de var for mange».

Men fortvil ikke, dersom du ikke kan være fysisk tilstede. Nasjonalbiblioteket steamer foredraget. Eller så kan du gjøre som jeg gjorde under en flytteprosess, og binge-lytte alle foredragene på én gang via Nasjonalbibliotekets podkast.

Kontroversiell professor

Terje Tvedt skapte i 2017 stor politisk debatt da han utga boken «Det internasjonale gjennombruddet», historien om da Norge debuterte på den globale arena med bistand- og utviklingshjelp i den tredje verden, og da migranter og flyktninger fra Asia, Latin-Amerika og Afrika innvandret til Norge, og hvordan disse to verdenshistoriske bevegelsene forandret Norge.

Denne skribenten skal være forsiktig med å uttale seg om Tvedts bok, som dessverre fortsatt ligger ulest på nattbordet. Likevel er mitt klare inntrykk at Tvedts foredrag om verdenshistorien på Nasjonalbiblioteket gjenspeiler professorens historieperspektiv på en forbilledlig, men dog litt mindre «kontroversiell» måte enn i boken.

En årsak til dette kan nok være at Tvedt tar utgangspunkt i verdenshistorien fra et ikke-eurosentrisk perspektiv, og ikke fra et «norsk-historisk-sentrert» perspektiv, slik han gjør i «Det internasjonale gjennombruddet». Å pirke borti «det norske selvbildet» skaper alltid debatt – uavhengig av hvilken vinkel man har.

Men dette betyr ikke at Tvedt ikke også kommer med stikk til «det norske», når han for eksempel forklarer hvordan britene klarte å administrere landområdene ved Nil-området og Øst-Afrika under kolonitiden med kun en håndfull ansatte. Årsaken var britenes dype forståelse for den kultur, tradisjoner og historien til områdene og folkene de administrerte i sine kolonier. Alle briter som fikk jobb «på bakken» i koloniadministrasjonen, var ikke bare ansatt i mange år i de samme områdene, men måtte også kunne snakke det lokale språket og ha inngående kjennskap til kulturen, ofte gjennom å ha en spesifikk grad innen antropologi eller lignende, dersom de skulle bli ansatt. Dette til stor forskjell fra dagens norske bistandsarbeidere som, visstnok, knapt er tilstedte i et land i to-tre år, før det er videre til neste bistandsland og oppdrag.

Når et såpass sylskarpt stikk mot den norske bistandsindustrien skaper lett humring i salen, viser dette frem Tvedts unike evne til å formulere objektive historiske fakta som sterk politisk kritikk.

Men den røde tråden i Tvedts foredrag er en større kritikk av Vestens historiesyn, og dermed Vestens ideologi, som vi nå prakker på resten av verden.

De ledende vestlige ideologiene, både liberalismen, sosialismen og kommunismen, har som en forutsetning at verden alltid går fremover. Verdenshistorien er historien om menneskets fremskritt.

Dette kulminerte på 1990-tallet, hvor Francis Fukuyama utga boken «The End of History and The Last Man», en boktittel som på så mange plan understreker Vestens positive historiesyn og ideen om universalismen som en nærmest religiøst opphøyd tilstand.

Når Vestens samfunnsutvikling er universell, må jo alle andre samfunn utvikle seg etter samme mønster. Det liberale demokratiet må derfor være endemålet for alle andre samfunn og nasjoner i verden også. Enten dette skjer gjennom myk makt (bistand og utvikling) eller hard makt (krig og væpnet intervensjon).

Men Tvedt leser historien annerledes. Spredning av Sovjetunionens sosialisme og USAs liberalisme i den tredje verden under den kalde krigen, var en realpolitisk intern ideologisk kamp i Vesten. Hvorvidt den vestlige ideen om universalisme, som ble spredt fra begge sider i konflikten, noen gang var ment å være universell, eller om det handlet om god gammeldags realpolitikk, kan med andre ord diskuteres.

Tvedt nevner for eksempel hvordan oppbyggingen av den norske bistandspolitikken under den kalde krigen også kan leses som en forlenget del av denne ideologiske kampen i Vesten, hvor Norge stod på amerikanernes side i idékonflikten.

Tvedt pirker nok borti noe ubehagelig her. Hvordan Vesten i dag aktivt forsøker å hindre mennesker utenfor Vesten i å benytte sin «menneskerett» ved å søke asyl i Vesten, er jo nettopp et eksempel på denne tvetydigheten ved universalismen som idé. Eller hvordan Vesten aktivt griper inn i andre samfunn og nasjoner, som ikke nødvendigvis har omfavnet Vestens idé om universalisme, men der Vesten nettopp benytter universalisme, som for eksempel brudd på menneskerettigheter, som et påskudd og argument for å gripe inn.

Tvedt på sitt beste

Mitt første møte med Tvedt var – som sikkert de fleste andre – gjennom TV-ruten. Dokumentarfilmen «En reise i vannets historie», som ble sendt i fire episoder på NRK på slutten av 1990-tallet, var et magisk stykke formidlingsarbeid av Tvedt og statskanalen. Det samme kan sies om dokumentaren «En reise i vannets fremtid», i tre deler, som kom senere på TV2.

For det er når Tvedt beskriver vannets påvirkning på mennesker og samfunn at professoren og historikeren er aller best. Dette gjelder også i foredragsrekken på Nasjonalbiblioteket.

Hvordan vannet har formet ulike sivilisasjoner og samfunn, er ikke bare en rød tråd gjennom Tvedts fortelling om verdenshistorien, det er også en meget interessant og god forklaringsmodell på hvorfor sivilisasjoner, samfunn og kulturer har hatt ulike og distinkte utviklingstrekk.

For en stund tilbake leste jeg boken «Geografiens makt – 10 kart som forklarer verden», skrevet av den britiske journalisten og forfatteren Tim Marshall, som jeg skrev om her på Minerva. Tim Marshall forsøker å forklare verden i dag og historisk basert på geografi. Terje Tvedt er enda mer spesifikk når han gir en forklaring på det samme, men gjennom vannet, i sine foredrag.

Dette kommer særlig frem i Tvedts historiske spesialfelt, Nilen, hvor han beskriver hvordan Egypts oldtidshistorie, britenes kolonisering, og den politiske situasjonen i dag, kan forklares gjennom vannet.

Hvorfor har den kinesiske sivilisasjon en såpass kollektivistisk, men likevel lite «religiøst», kultur og samfunn? Hvorfor ble USA en global stormakt, og senere supermakt, på såpass kort tid? Hvorfor oppstod den industrielle revolusjonen i England, og ikke i noen av de store oldtidsivilisasjonene eller andre europeiske stormakter?

Ifølge Tvedt, kan alt dette forklares med vann.

Artikkelen var publisert hos Minerva 4.12.19.

Publisert: 8. mars 2023