Den norske, politiske kirke

En kirke kan tro og mene hva den vil, også i politiske spørsmål. I et liberalt demokrati er kirken en uavhengig institusjon. Religionsfrihet forutsetter både frihet fra staten og frihet til å tro og ytre seg slik man vil. Men hvis dette er selvsagt, hvorfor er det så mange som reagerer når Den norske kirke inntar et politisk standpunkt? Kristin Clemet skriver i Vårt Land.

Kristin Clemet

Publisert: 23. februar 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

En kirke kan tro og mene hva den vil, også i politiske spørsmål. I et liberalt demokrati er kirken per definisjon en uavhengig institusjon, som ikke skal være underlagt noen sekulær myndighet. Religionsfrihet forutsetter både frihet fra staten og frihet til å tro og ytre seg slik man vil.

Men hvis dette er selvsagt, hvorfor er det så mange som reagerer når Den norske kirke inntar et politisk standpunkt?

Reaksjonen skyldes blant annet at mange fortsatt betrakter Den norske kirke som vår felles kirke, som skal være for alle. Den er ikke lenger en «statskirke», men båndene til staten er fortsatt sterke. Både kirken og politikerne har derfor understreket at den nye «folkekirken» skal være like inkluderende som statskirken var.

Jeg syns dette er et forståelig argument. Biskoper som, i kraft av å være biskoper, mener noe om skattepolitikk, virker ikke inkluderende.

En annen grunn til at mange reagerer, er at de toneangivende biskopene er så ensidige. Hadde vi enda hørt et mangfold av politiske stemmer, så hadde det vært noe for alle. Men i Den norske kirke er det venstresiden som dominerer. Man holder seg med politisk banale, og falske, dikotomier mellom godt og ondt. Høyresiden er egoisme, mens venstresiden er god. Men dermed kan man også komme i skade for å stemple mennesker som tilhører høyresiden, som mindre gode eller som mindreverdige kristne.

En tredje grunn til at noen reagerer, er den mangelen på kunnskap enkelte biskoper avslører at de har, når de først blir invitert til debatt. Når jeg hører biskop Tor B. Jørgensen diskutere skattepolitikk eller klimapolitikk, får jeg følelsen av at han tar standpunkt på instinkt og deretter bruker sin posisjon, mer enn politikken, til å forsøke å bevege andre. Det gjør mange popartister og skuespillere også, men det er en forskjell: Presten har invitert oss til et trosfellesskap og representerer flere – for ikke å si noe mer – enn seg selv.

En fjerde grunn til at mange reagerer, er nok vanskeligere å sette ord på. For hva skiller egentlig kirkens motstand mot apartheid i Sør-Afrika og de norske biskopenes kamp mot oljeboring i Lofoten? De fleste vil intuitivt si at det var riktig og viktig at kirken kjempet mot apartheid, mens det ikke er like klart for alle at kampen mot oljeboring i nord er like legitim.

Det er ikke alt som er innlysende som er lett å forklare. Men dette er nok innlysende for mange, selv om man ikke kan begrunne det nærmere: Kirken har en viktig oppgave i å forsvare grunnleggende menneskerettigheter – eller menneskeverdet, om man vil – mot overgrep og undertrykkelse. Spørsmålet om oljeboring i nord er, for de aller fleste, av en annen karakter. Det skyldes blant annet at de fleste er enige om målet – om at vi skal ta vare på jorden og skaperverket. Det vi er uenige om, er virkemidlene.

Den femte og siste grunnen jeg vil nevne, er den jeg selv syns er mest interessant. La meg i den forbindelse sveipe innom NRK Debatten for vel en uke siden.

Der møtte to biskoper og en prost til debatt om kirke og politikk. Ingen skal beskylde dem for å stemme borgerlig, men Trond Bakkevig viste i det minste at han tenker prinsipielt. For som han sa: – Kirken er et trosfellesskap, ikke et meningsfellesskap. Av og til, for eksempel i kampen mot apartheid, står selve menneskeverdet på spill, og da må kirken tre i karakter. Men kirken bør ikke ta stilling i konkrete politiske spørsmål, spesielt ikke de som dreier seg om rene virkemidler, som å bekjempe fattigdom, motvirke tigging eller redde klimaet.

De to biskopene, derimot, opptrådte som politiske emissærer. De fremsto med rene godtkjøpsbetraktninger om klima, fattigdom og skatt, men fant det samtidig riktig å presisere at de ikke hadde gått i tog mot forslaget til endringer i arbeidsmiljøloven. Hvorfor ikke, egentlig?

Det ble også nevnt, så vidt det var, at kirken alltid hadde hatt en annen «seksualmoral» enn folk flest – nærmest som et bevis på hvor modig kirken er.

Men her er vi ved poenget: Hvorfor er det ingen biskoper som skriver kronikker og går i tog for en strengere seksualmoral, en mer forsiktig bruk av gen- og bioteknologi, eller mot fri abort? Blir det for politisk?

Den senere tids debatt er utløst av biskop Jørgensens tale ved åpningen av Bispemøtet 9. februar. Både Gud og Jesus ble nevnt, men talen var først og fremst politisk. Den går til angrep både på regjeringens skattepolitikk, arbeidslivspolitikk, klimapolitikk og velferdspolitikk.

Som politisk tale gir den meg ingenting som ikke de politiske partiene kan gjøre bedre. Verre er det kanskje at den heller ikke gir meg noe som kan hjelpe meg til å reflektere over tidens store og vanskelige etiske spørsmål.

Da kan jeg like gjerne høre på Verdibørsen på NRK.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 23.2.15.