Et utopisk samfunn som fungerer

Deltakelse på Burning Man kan anbefales på det varmeste til alle filosofisk og politisk nysgjerrige mennesker, skriver Mats Kirkebirkeland.

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 20. mars 2019

Da Stein Erik Hagen hadde vært på «ørken-festivalen» Burning Man i fjor, vakte det en viss oppsikt.

Oppsikten dreide seg ikke om deltakelsen på det som omtales som «one of the wildest, most surreal events in the world». Det var Hagens innkjøp av et 18 meter høyt selvlysende plast-tre, til flere millioner kroner, med intensjon om å gi det som en gave til Oslo kommune, som skapte oppmerksomhet.

Nyheten ble omtalt i de fleste norske medier, inkludert Minerva. Det diskuteres fortsatt hvor i Oslo man skal plassere Hagens kunstinstallasjon, som består av 125.000 programmerbare led-lamper.

Denne uken meldte Dagens Næringsliv at Stein Erik Hagen har gått til innkjøp av et nytt, stort kunstverk, etter igjen å ha deltatt på ørken-festivalen.

Det åtte meter høye skulpturen til tre millioner viser to nakne mennesker som omfavner hverandre, og skal plasseres på gårdsplassen utenfor Orklas hovedkontor. Til Dagens Næringsliv uttaler Hagen at «verket var det mest populære på fjorårets festival».

Undertegnende var på en tre uker lang ferie på den amerikanske vestkysten i fjor sommer, som også inkluderte en ukes opphold på nettopp Burning Man.

Hvorvidt dette kunstverket var det mest populære, som Hagen påstår, blir vanskelig å vurdere. Personlig opplevde jeg at et Boeing 747-fly, kuttet i to og omgjort til en «nattklubb», virket ganske populært. Selv om «kunstverket» ikke ble kjøpt av noen, og ble «forlatt» i etterkant. To brennende tog-lokomotiver som krasjet mot hverandre var også ganske spektakulært, selv om verket ble ødelagt.

(For de spesielt kunstinteresserte gir denne lenken en oversikt over alle kunstprosjekter på fjorårets Burning Man.)

Men denne teksten handler ikke om kunst. Den handler om Burning Man-festivalen. For hva er egentlig dette mystiske opplegget hvor Stein Erik Hagen stadig finner nye kunstverk?

I norske medier ble festivalen omtalt som «ørken-mønstring» av Aftenposten, «kultfestivalen» av ABC-nyheter, «kunst- og fellesskapsfestivalen» av Dagbladet og altså «ørkenfestivalen» av Dagens Næringsliv.

Av omtalen i norske medier er det Paul Grøtvedt, norsk kunsthistoriker, kunstkritiker og billedkunster, som treffer best. I en kommentar i forbindelse med Hagens forrige kunst-innkjøp på Document.no, beskrives Burning Man som et «dadaistinspirert og hippieinitiert evenement som tiltrekker seg aparte mennesker i hopetall».

For det første er ikke Buring Man en festival.

Burning Man er en midlertidig by med litt over 60.000 innbyggere, kalt Black Rock City etter Black Rock-ørkenen (en saltslette fra en uttørket forhistorisk sjø) i Nevada nordøst for Reno.

Det hele startet i San Francisco (hvor ellers?) i 1986, da Larry Harvey og hans venn Jerry James bygget en trefigur, formet som en mann, som de valgte å brenne ved Baker Beach, rett utenfor vestkystbyen. Hendelsen tiltrakk seg ivrige og engasjerte tilskuere, noe som førte til en gjentagelse året etter.

Harvey og James fortsatte å brenne trefigurer på stranden utenfor San Francisco i noen år til, men da arrangementet begynte å tiltrekke seg flere hundre deltakere årlig, ble politiet oppmerksomme på opplegget. De valgte å stoppe arrangementet på grunn av brannfaren. Dette førte til at man måtte finne et nytt sted.

I 1990 valgte man derfor å flytte det årlige arrangementet til Black Rock-ørkenen i Nevada.

Gjennom hele 1990-tallet vokste arrangementet for hvert år som gikk – fra 350 deltakere i 1990 til 24.500 deltakere i år 2000. På denne tiden oppstod det som etter hvert ble en egen kultur, med alt det som hører til, rundt arrangementet. Den helt særegne kulturen utviklet seg etter hvert til ti nedskrevne prinsipper (ideer) for deltakelse på Burning Man.

Nettopp det at de fleste innbyggerne i den midlertidige byen – riktignok etter beste evne – forfølger disse ti prinsippene, gjør Burning Man til noe unikt og radikalt annerledes enn det «virkelige» samfunnet.

Alle transaksjoner er betingelsesløse gaver. Bortsett fra inngangsbilletten og milliardærers kjøp av kunstverkene, eksisterer ikke penger. Fraværet av sentralstyrt organisering av byen og en radikal inkludering av fremmede, bidrar til en kultur og sosiale interaksjoner som er svært ulike de i samfunnet for øvrig.

Det er nok derfor Burning Man er såpass populært. Det er radikalt annerledes enn samfunnet og kulturen er ellers. Til en viss grad er Black Rock City et forsøk på å skape et slags midlertidig «ekte» Utopia. Og i motsetning til ulike former for utopiske samfunnsmodeller i både litteraturen og i filosofien, som fort kan utvikle seg til dystopier, er Burning Man et Utopia som faktisk fungerer.

Det er stadig debatt om hva slags politisk filosofi som ligger bak Burning Man. Er det en slags anarkistisk samfunnsmodell? Libertariansk? Eller er det mer en slags hippie-versjon av sosialisme?

Det er ikke så lett å konkludere. Men det er ingen tvil om at anarkistiske miljøer, som for eksempel «The Cacophony Society», bidro med mange aktive deltakere på Burning Man i de kulturformende årene på 1990-tallet. Disse var igjen inspirert av den anarkistiske forfatteren Hakim Bey (psydenoum) og hans filosofiske verk, «Temporary Autonomeous Zone».

Men helt anarkistisk er det ikke i Black Rock City.

Selv om byen har en frivillig «politi-styrke», kalt Black Rock Tangers, er det fortsatt amerikanske lover som gjelder. Under fjorårets festival ble 44 personer arrestert (en nedgang fra året før), blant annet for et biltyveri med våpen og en flystyrt.

Utsnittet av deltakerne er også svært forskjellig fra den amerikanske befolkningen for øvrig. Spørreundersøkelser viser at hele 70 prosent av deltakerne på Burning Man har høyere utdanning, medianinntekten til deltakerne er på 60.000 amerikanske dollar, og Stein Erik Hagen er i godt selskap: Både Hollywood-kjendiser og Silicon-Valley-milliardærer flokker til Burning Man.

De ordinære billettene koster 1000 amerikanske dollar. I tillegg kommer kostnader for mat, drikke og alt annet som må kjøpes inn på forhånd i det kapitalistiske USA. Selv brukte jeg en hel dag på Walmart på diverse innkjøp.

Det betyr ikke at man må være «rik» for at et utopisk samfunn kan fungere. Men det er en fordel å ha et anarkistisk samfunn hvor ubetinget giverglede er i sentrum, når innbyggerne i utgangspunktet er ganske velstående.

Og sist, men ikke minst: Alle innbyggerne på arrangementet frivillig. Det er stor forskjell på et utopisk samfunn hvor du frivillig deltar, og utopiske samfunn som blir dratt ned over deg ovenfra.

Men den viktigste viktige grunnen til at et midlertidig utopisk samfunn faktisk ser ut til å fungere, er at det nettopp er midlertidig. Når uken er omme, er det tilbake til det kapitalistiske, liberale og demokratiske samfunnet i USA, hvor den kulturelle toleransen er høy og radikale samfunnseksperimenter får lov til å både testes ut og eksistere side om side med storsamfunnet for øvrig – enten det er amish-samfunn, ortodokse jødiske samfunn eller Burning Man.

Deltakelse på Burning Man kan anbefales på det varmeste til alle filosofisk og politisk nysgjerrige mennesker. Selv om man vet at hele opplegget er en midlertidig, virkelighetsfjern boble, betyr ikke det at opplevelsene der er mindre ekte og reelle. Kanskje kan man til og med ta med seg noen av idealene på Burning Man tilbake til den «ekte» verden også?

Artikkelen er publisert hos Minerva 18.3.19.

Publisert: 6. februar 2023