Naiv tro på vitenskap

Debattene om omskjæring og andre tradisjoner blir ofte historieløse, fordi deltagerne mangler kunnskap om tidligere debatter og deres konsekvenser. De blir ofte provinsielle fordi mange ser norske tradisjoner som en moralsk gullstandard, og har liten vilje til refleksjon over eget ståsted. Debattene blir også ofte illiberale, fordi mange ser ut til ville bruke statlig makt, skriver Torkel Brekke i Aftenposten.

Torkel Brekke

Publisert: 29. oktober 2013

Av Torkel Brekke, prosjektleder i Civita.

Mange ser norske tradisjoner som en moralsk gullstandard, og har liten vilje til refleksjon over eget ståsted.

Etter at jeg i Aftenposten 8. oktober advarte mot å forby omskjæring av gutter, er det kommet flere svar og en strøm av sinte innlegg i kommentarfeltet til avisen. I stedet for å ta for meg hvert enkelt av svarene, er det mer interessant å se nærmere på noen premisser for debatten. Jeg tror det er hensiktsmessig å se den i sammenheng med debattene vi har hatt her til lands om jødisk og muslimsk slakt av dyr, og om religiøse hodeplagg i det offentlige rom.

Debattene om omskjæring, om hodeplagg og om religiøse slaktemåter setter i sving mange av de samme følelsene hos nordmenn, og de bygger på en del felles premisser som sjelden kommer til overflaten, men som er viktige for å forstå ideologi i dagens Norge. Disse premissene er tydelige hvis man ser kritisk på medieinnlegg om disse beslektede temaene og hvis man tar seg bryet med å lese medienes kommentarfelter.

Hovedpremisset er antagelsen om at man i Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. En side ved dette er en sterk og naiv tro på vitenskap, ikke minst medisin. Barneombudets tro på at «det medisinske» er noe stabilt, nøytralt og udiskutabelt er et godt eksempel.

Et annet sentralt premiss er at verden utenfor Norge, og spesielt utenfor Europa, stort sett består av kulturer som er tilbakestående og undertrykkende. Det er nesten utelukkende menn som er undertrykkende, og de bruker som regel religion for å legitimere undertrykking. Denne klassisk marxistiske forståelsen av religion som ideologi er selvsagt av og til relevant, men slett ikke alltid.

Disse grunnleggende premissene ser videre ut til å medføre en stor følelse av ansvar for mange nordmenn, nemlig et ansvar for å redde de uskyldige som undertrykkes. Det er spesielt tre grupper som må reddes, ifølge dette verdensbildet: kvinner, barn og dyr. Kvinner tvinges til å gå i klær som dekker dem til, og de får ikke kjøre bil og gå på nattklubb. Barn omskjæres, og utsettes for annen religiøs «mishandling». Dyr slaktes på måter som man mener er barbariske. Derfor har da også Norge som et av ytterst få land beholdt et forbud mot jødisk slakt, som ble innført i 1929.

Heldigvis er de fleste nordmenn såpass realistiske at de ikke mener Norge skal bruke makt mot andre land for å redde kvinnene, barna og dyrene ut av de religiøse mennenes klør, selv om det var stemmer som mente vi var i Afghanistan nettopp av slike grunner. Dilemmaene oppstår delvis på grunn av innvandring, men også fordi nordmenn oppdager at det lenge har levd minoriteter her med egne skikker, som jøder. Og blant nye og gamle minoriteter fortsetter de antatt undertrykkende og barbariske praksiser med de samme religiøse begrunnelsene, til manges frustrasjon.

Med fremmede kulturer og religioner innenfor Norges grenser blir ansvarsfølelsen til en del nordmenn sterk, så sterk at den slår over i sinne. Mye av harmen mot religion man kan møte både i dannede middagsselskaper og i de mørkeste krokene av bloggsfæren, oppstår her.

Hvis man skal trekke en konklusjon fra de hundrevis av innlegg og kommentarer som er kommet i de siste rundene av disse debattene, er det at mange nordmenn mener vi må være betydelig mer proaktive for ikke å svikte vårt ansvar for å redde kvinnene, barna og dyrene ut av mennenes klør. Vi er velsignet med moralsk klarsyn, og hvis vi ikke bruker dette for å intervenere i familiene og gruppene hvor undertrykkingen foregår, svikter vi vår oppgave.

Vi har et problem hvis premissene og verdensbildet jeg peker på her blir avgjørende for hvordan vi utformer politikk. Nå har vi altså debatt om omskjæring av gutter. Snart får vi sikkert nye rasende runder om slakt av dyr, og om hodeplagg. Hver debatt må selvsagt holdes fra hverandre og tas hver for seg. Men uansett hvilken side man tar i disse debattene, blir de ofte historieløse, fordi deltagerne mangler kunnskap om de samme debatter i tidligere tider og deres konsekvenser. De blir ofte provinsielle fordi mange ser norske tradisjoner som en moralsk gullstandard, og har liten vilje til refleksjon over eget ståsted.

Debattene blir også ofte illiberale, fordi mange ser ut til ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære. Mange av innleggene om omskjæring av gutter, inkludert Barneombudets, lider av disse svakhetene.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 29.10.13.