Religiøs omskjæring bør tillates

Det er holder ikke å spille vitenskapskortet – det skal ikke alltid trumfe alt. Det publiseres forskning som støtter begge sider, men det er så vidt jeg vet ingen seriøse deltagere i debatten som kan vise til at omskjæring av guttebarn har betydelige negative konsekvenser. Den nye regjeringen i Norge bør avvise barneombudets forslag og slå fast at religiøs omskjæring av guttebarn skal være tillatt, skriver Torkel Brekke i Aftenposten.

Torkel Brekke

Publisert: 8. oktober 2013

Av Torkel Brekke, professor ved Universitetet i Oslo og prosjektleder i Civita.

Den nye regjeringen bør slå fast at religiøs omskjæring av guttebarn skal være tillatt.

Europarådets parlamentarikerforsamling uttrykte i Resolusjon 1952 (2013) av 1. oktober bekymring for visse typer brudd mot barns fysiske integritet (violations against the physical integrity of children), spesielt der hvor de som utfører bruddene hevder at det er til barnas beste. Blant slike brudd regner forsamlingen «omskjæring av gutter av religiøse grunner». Forsamlingen ber medlemsstatene blant annet om å fordømme de mest alvorlige typene brudd på barns rettigheter, utrede omfanget av dem, og starte kampanjer for å øke bevisstheten om problemene.

I Norge har barneombudet gått inn for å sette en aldersgrense for omskjæring av gutter, slik at guttene kan samtykke, og 30. september kom de nordiske lands barneombud med en felles uttalelse med samme tanke.

Det er ingen tvil om at det er viktig at stater vokter barns rettigheter. I den økende kritikken som rettes mot rituell omskjæring ser vi imidlertid hvordan Europas eliter ikke tar alvorlig en økende polarisering mellom dominerende, sekulære verdier og tradisjonene til en religiøse minoriteter i Europa. Selvsagt skal ikke Norge eller andre stater legge seg flat for alle religiøse krav om særbehandling, men det er ikke den veien vekten tipper i vår tid. Tvert imot er det dominerende, sekulære verdenssynet blitt stadig mer triumfalistisk og nærsynt. Det er blitt politisk korrekt å insistere på at religiøse minoriteter må tilpasse seg stadig snevrere sekulære verdier.

Man kan ikke fortrenge historien bak denne debatten. Europas historie har mange eksempler på hvordan angrepene mot omskjæring (eller rituell slakt) kun var påskudd for å stemple grupper som annerledes. Nazistene pekte på slike barbariske skikker som bevis for jødenes ondskap. Noen ganger fikk de med seg velmenende leger og dyrevernere. De politiske og intellektuelle elitene som leder dagens kampanjer mot omskjæring av gutter støttes av en hær av sinte debattanter i bloggosfæren og i medienes kommentarfelter. Det er ikke godt å si hvor stor bevegelsen mot omskjæring er, men som i mange debatter om minoritetsreligioner i Europa, er temperaturen høy.

Både jødiske og muslimske politikere har uttalt seg kraftig mot resolusjonen fra parlamentarikerforsamlingen. Det har de grunn til. Det pågår en heftig debatt, ikke minst i USA i og Tyskland, om hvorvidt dagens kampanjer mot omskjæring av gutter er antisemittiske og antimuslimske. Det er i hvert fall liten tvil om at mange av argumentene bygger opp under stereotypier om jøder og muslimer, og minoritetene trenger ikke være paranoide om de spør seg om dette er påskudd for utstøting.

Det er holder ikke å spille vitenskapskortet – det skal ikke alltid trumfe alt. Det publiseres medisinsk forskning som støtter begge sider, men det er så vidt jeg vet ingen seriøse deltagere i debatten som kan vise til at omskjæring av guttebarn har betydelige negative konsekvenser. Dette vil derfor nødvendigvis være en debatt om prinsipper, ikke om konsekvenser. Prinsippet vi diskuterer, er om barn må samtykke. Slik barn ikke forventes å samtykke i en rekke andre spørsmål som angår deres kulturelle, religiøse eller nasjonale identiteter, bør man heller ikke forvente eller kreve samtykke når det gjelder omskjæring av gutter.

Den nye regjeringen i Norge bør avvise barneombudets ukloke forslag til aldersgrense og slå fast at religiøs omskjæring av guttebarn skal være tillatt.

Innlegget er på trykk i Aftenposten 8.10.13.

Se også:

Morten Kinander, jurist og filosof i Civita, med «Et forsvar for forhudslinja» hos Minerva 11.7.2012.