Kristendemokratiets styrke er realisme
Er det gode nok grunner til å la seg imponere av Angela Merkels vilje til å vise solidaritet? Hennes holdninger er utvilsomt prisverdige, men hvor realistisk er hennes ideer, og henger de sammen med tradisjonell kristendemokratisk nøkternhet? Lars Gauden-Kolbeinstveit på Kristendemokratisk Forum.
Publisert: 24. april 2016
Er det gode nok grunner til å la seg imponere av Angela Merkels vilje til å vise solidaritet? Hennes holdninger er utvilsomt prisverdige, men hvor realistisk er hennes ideer, og henger de sammen med tradisjonell kristendemokratisk nøkternhet?
I et interessant innlegg om europeisk samarbeid skriver internasjonal leder i KrFU, Maria Moe, at kristendemokratiske partiers appell etter 2. verdenskrig sprang ut ”av partienes tvil på at politikken kunne skape det perfekte samfunn, eller burde omfatte hele menneske- og samfunnslivet.” Moe treffer en nerve i kristendemokratisk tenkning. Kristendemokratiet er forenelig med det liberale demokratiet nettopp fordi arven fra toregimentslæren skiller politikk og religion. Kristenliv og tro er med andre ord primært et samfunnsanliggende, ikke et statsanliggende. Sentralt i kristendemokratiet står ivaretakelsen og beskyttelsen av den private og sivile sfære mot statsmaktens inngripen.
Et annet sentralt poeng som springer ut av Moes sitat over, er at kristendemokratiet er grunnleggende anti-autoritært og anti-utopisk. Et av den kjente tyske etterkrigskansleren Konrad Adenauers (1876–1967) hovedpoenger i hans analyse av hva som gikk galt da landet henfalt til nasjonalsosialismen, var at staten ble opphøyet til Gud.
Noen hevder gjerne at ideen om arvesynd er religiøs og irrasjonell, men ideens konsekvens er uvurderlig for politikken: Den tøyler troen på menneskets evner til å skape himmelrike på jorda. Ansvaret for et eventuelt himmelrike ligger hos Gud. Dette var et viktig poeng for Augustin: Vi mennesker skal nettopp ikke sysle med å forsøke å skape himmelrike på jorda. Å tro på himmelriket er noe vi gjør i kirken – ikke i politikken. Denne delingen mellom religion og politikk som er sentral for kristendemokratiet, setter viktige begrensninger for politikken. Solidaritetstanken er viktig i kristendemokratiet, men den må forankres i realisme. En appell om ”åpne våre hjerter” (tidligere statsminister i Sverige, Fredrik Reinfeldt) og Angela Merkels svar på flyktningekrisen: ”Wir Schaffen das”, er kanskje fine retoriske appeller i en tid hvor vi ser en oppblomstring av populisme og nasjonalisme i Europa. Men faren med denne retorikken er at den bygger opp til en lite fruktbar debatt mellom nasjonalt orienterte konservative og liberale eliter som er for EU. For det som er avgjørende, er hvordan Merkel har tenkt å løse flyktningekrisen og hvordan hun konkret har tenkt å få med seg det tyske (og europeiske) folket på en liberal linje.
Holdningsappeller om at vi ikke må glemme fredsprosjektet EU og arven fra Konrad Adenauers samarbeid med Frankrike og general de Gaulle er sikkert god indremedisin for tilhengere av EU, men det er hva vanlige folk tenker om fremtidens velferd, arbeid og offentlig trygghet (Köln nyttårsaften), som er avgjørende. Det er en for sterk tendens til at nasjonale og proteksjoniske strømninger blir møtt med en moralisering om manglende europeisk og internasjonal solidaritet. Det er de stemmene som snakker om hvordan europeisk samarbeid kan bevares, og hvordan integrering av flyktninger kan lykkes, som er interessante. Det er de som er villige til å diskutere hvorvidt begrenset tilgang til Europa er viktig for integreringen, som har mulighet til få folk med seg og hindre sterk oppblomstring av populisme.
Her i Norge er Sylo Taraku en slik stemme. En debattform der det bare skal tas oppgjør med høyrepopulisme og for eksempel sette Sylvi Listhaug på plass, løser ikke flyktningkrisen. Tilhengere av kristendemokrati burde se at deres ideologi er realistisk fundert, og at rene holdningsappeller har begrenset effekt i politikken.
I norsk debatt ser vi at for mye offentlig debatt dreier seg om Listhaugs retorikk istedenfor at mer konkrete og realistiske forslag om hvordan vi kan løse flyktningkrisen diskuteres. I tillegg vrir media eller andre politiske motstandere av Sylvi Listhaug på hennes uttalelser. Man må gjerne være uenig i Listhaug sin politiske linje, men kanskje særlig kristendemokrater bør være opptatt av å fremstille sine meningsmotstandere sannferdig.
Kristendemokrater ser at det er vanskelig å skape perfekte samfunn – og at utopiske idealer ikke tar innover seg at menneskenaturen er broket – både ond og god. Det innebærer at det tenkes moderat om hva som er mulig å løse. Merkels ”Wir Schaffen das” må derfor knyttes til konkrete ideer om hvordan dette skal løses og noe mer substansielt enn at alternativet – nasjonale løsninger – heller ikke vil fungere godt.
Menneskeverdet står helt sentralt i kristendemokratiet, men hvordan ivaretas dette på en god måte? Her ser vi at moderne kristendemokrater skiller seg i to retninger. En radikal tolkning fremhever at kulturelle motsetninger som oppstår, eller konflikter på arbeidsmarkedet, som følge av migrasjon, må møtes med krav om solidaritet. Lederen i Skaperkraft, Filip Rygg, sier i et intervju med Minerva at ”Det går et skille mellom KrFU og moderpartiet. KrFU har alltid vært mer radikalt og stått i opposisjon til det mer moderate moderpartiet. Den idealistiske tanken om internasjonal solidaritet står sterkt i KrFU og engasjementet minner mye om det man finner i Sosialistisk ungdom. Kristendemokratiske partier i Europa er mer realpolitisk orientert.”
Rygg sier i samme intervju at Europa mangler arbeidskraft. Han er opptatt av å behandle immigranter som enkeltmennesker. Det kan diskuteres hvorvidt mangel på arbeidskraft er et omfattende problem og for hvilke interesser, men det skal jeg la ligge her. At man anerkjenner individets ukrenkelighet og ikke skal behandle dem etter livssyn eller etnisk bakgrunn er åpenbart. ”Et menneske betyr noe fordi det er menneske” sa den tyske filosofen Hegel. Men hvordan operasjonaliseres denne verdien, og ikke minst hvordan ivaretas denne verdien? Er tilnærmet fri migrasjon forenelig med disse verdiene? Ja, vil en liberal kosmopolitt eller radikal kristendemokrat svare.
En mer realistisk kristendemokrat vil huske på at mye kan gå galt, og at motsetninger kan oppstå – en realisering av menneskeverdet krever moderat politikk hvor det tas høyde for at mennesker ikke bare er atomistiske individer, men at kulturell bakgrunn, språk, laster og dyder preger mennesker og har betydning for menneskers evne til å samarbeide fredelig. En realistisk kristendemokrat ser også at en for liberal linje er vanskelig å få gjennomslag for politisk i et liberalt demokrati. Moderasjon er viktig for å beholde oppslutningen, særlig for styringspartier. En alt for liberal holdning kan – men ikke nødvendigvis – styrke oppslutningen om høyrepopulisme.
Nå skal ikke Merkels evne til å tenke realistisk undervurderes. Merkel har tatt grep i en mer realpolitisk retning, og CDU er mye mer enn Merkel. Det har vært uenighet innad i CDU om hvorvidt den liberale linja er skyld i Alternativ for Tyskland sin sterke fremgang.
Et ideal i kristendemokratiet er subsidiaritetsprinsippet, eller nærhetsprinsippet. Det betyr at man tror samfunnet bygges nedenfra, og at løsninger på problemer best løses lokalt. Dette er også en erkjennelse av betydningen av menneskers konkrete, kulturbetingede og lokale liv. Skal den europeiske solidaritetstanken ivaretas må den også forankres nedenfra og ikke bare ovenfra gjennom krav om solidaritet.
Innlegget var publisert på Kristendemokratisk Forum fredag 22. april 2016.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
