Skip to main content
  • Personer
  • Publikasjoner
  • Arrangementer, kurs og seminarer
Civita
Civita
Handlekurv
Seksjoner
  • Demokrati og rettigheter
  • Ideer
  • Økonomi og velferd
  • Politikk og samfunn
Om oss
  • Om Civita
  • Personer
  • Civita i media
  • Personvernerklæring
  • Kontakt oss
Innhold
  • Politisk ordbok
  • Politisk bokhylle
  • Podcaster
  • Clemets blogg
  • Jakten på det borgerlige
  • Brev fra EU
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • Notater
  • Rapporter
  • Bøker
Meld deg på nyhetsbrevet
Ideer

Hvor liberalt er sosialdemokratiet?

Siden slutten av 1970-tallet har Arbeiderpartiet tatt store steg til høyre i det politiske landskapet. Disse stegene har ikke vært liberalt eller prinsipielt motivert. Årsaken er pragmatisk interessekamp, og det synes fortsatt vanskelig å forstå den sosialdemokratiske bevegelsen som et grunnleggende liberalt prosjekt, skriver Morten Kinander i VG.

Morten Kinander

Publisert: 8. oktober 2014

Av Morten Kinander, jurist og filosof i Civita

Siden slutten av 1970-tallet har Arbeiderpartiet tatt store steg til høyre i det politiske landskapet. Disse stegene har ikke vært liberalt eller prinsipielt motivert. Årsaken er pragmatisk interessekamp, og det synes fortsatt vanskelig å forstå den sosialdemokratiske bevegelsen som et grunnleggende liberalt prosjekt.

Det liberale demokratiet har for alle praktiske formål hegemoniet som generell modell for statlig styring og menneskelig, samfunnsmessig samhandling. Alle vil være liberale, selv om oppsiktsvekkende få vil være liberalister. «Det liberale» er et utgangspunkt for demokratisk debatt, i den forstand at det er den eneste demokratimodellen som har vist seg mulig å omsette i praksis uten for store menneskelige omkostninger.

Men hva består «det liberale» i, og hvor nær ligger det moderne sosialdemokratiet til denne grunnmodellen?

Makfordeling og begrensninger

Et liberal demokrati består først og fremst av en maktfordeling mellom de sentrale institusjonene Stortinget, regjeringen og domstolene. I dette ligger at «folket» skal bestemme, men de skal bare gjøre det et stykke på vei. Folkeviljen skal og må begrenses av en dømmende makt, som begrenser folkeviljen gjennom Grunnloven og menneskerettighetene. Slik sett kan man si at det liberale demokratiet tillater at folket – i praksis dets representanter – bestemmer seg for hva det vil, innenfor det man kan kalle ytre anstendighetsrammer. Folket kan ikke bestemme hva som helst, for uten begrensninger blir det ingen forskjell på «folket», «mobben» eller «massen». Dette er det nesten ikke uenighet om i norsk politikk.

Arbeiderpartiet anerkjenner også den økonomiske modellen som følger av det liberale programmet, nemlig markedsøkonomien. Dette var noe Arbeiderpartiet virkelig tok inn over seg på 1980-tallet. Det var ikke Willochs «frislipp» av banksektoren og andre næringer, men markedsorienteringen av Arbeiderpartiet som utgjør det man kan kalle «nyliberalismen» i norsk historie:

Gro Harlem Brundtland erkjente at statlige styringsmodeller var inadekvate for virksomheter som kunne styres etter markedsprinsipper, og ved denne pragmatisk motiverte høyredreiningen etterlot Arbeiderpartiet seg et tomrom til venstre, et tomrom som fortsatt er ganske tomt. Ikke engang SV har maktet, eller prøvd, å formulere en prinsipiell kritikk av markedsøkonomien.

Skille mellom det politiske og det private

Det liberale innebærer imidlertid noe mer, og det er dette «mer» som skaper skillelinjene i dag. En liberal grunnposisjon aksepterer bare begrensninger i menneskelig utfoldelse som begrenser andre menneskers frihet, altså det man kan kalle ’frihetskollisjoner’.

En ekte liberal stat har ingen oppdragende funksjon, siden den stoler på innbyggernes evne til selv å bestemme hvordan de skal leve sine liv. Slik sett involverer det liberale også et skille mellom det politiske og det private, hvor det private skal være en sfære mest mulig utenfor politisk kontroll.

Det betyr ikke at staten ikke skal legge seg opp i noen av innbyggernes valg. I en velferdsstat må staten aktivt søke å begrense skadegjørende handlinger, for når regningen kommer, er det fellesskapet som skal betale. Men det er en restkategori, og den retter seg mot verdi- og tankevalgene, det vil si de valgene som ikke involverer velferdsstaten.

Den som er grunnleggende liberal, overlater altså til innbyggerne å treffe valg for hvordan de bør leve, selv om de tar valg man skulle ønske de ikke hadde tatt. Her skiller Arbeiderpartiet seg til tider markant fra den liberale modellen.

Aps styringsiver

I praktisk politikk gir dette seg bl.a. uttrykk i en vilje til i stor grad å styre sivilsamfunnet. Dette kommer til uttrykk gjennom det man kan kalle en styringsiver, der private sammenslutninger aldri er helt private, men søkes underlagt en myk statlig styring.

Dette viser seg blant annet i måten Arbeiderpartiet hele tiden har søkt å styre Den norske kirke på. I kirken skjer det idéproduksjon, og idéproduksjon er en potensiell politisk kraftsak. Idretten har historisk sett i større grad fått lov til å være i fred, selv om man også etter hvert så en styringsvilje.

Styringsiveren manifesterer seg i praksis ved at frivillige organisasjoner ikke får skatte- og avgiftslette, men prosjekt- og driftsstøtte. Dermed må prosjekter godkjennes, og da kan stilles krav til innholdet i driften. Denne innfallsvinkelen til sivilsamfunnet har stort sett vært Arbeiderpartiets, og den er fortsatt rådende. Andre eksempler på styringsiver og manglende sivil liberalitet sees i spørsmål om pappaperm og styrekvotering. Man synes så å si ikke å tørre å slippe folket løs på viktige beslutninger uten en meget synlig statlig hånd.

Ingen grenser for Staten

I motsetning til det liberale prinsippet som bare tillater regulering ved frihetskollisjoner, har den sosialdemokratiske staten ingen prinsipielle grenser for hvor langt den kan søke å nå, så lenge den finner det hensiktsmessig.

Mens man i den liberale tradisjonen må begrunne statlig inngripen, er det i sosialdemokratiet heller begrensningene som må begrunnes. Da kan man spørre om demokratiet i realiteten er et middel for å vedta og gjennomføre allerede bestemte programmer, basert på klart definerte interesser.

Det er i og for seg greit nok, men spesielt liberal-demokratisk er det ikke. Einar Førde hevdet med stor styrke i 1981 at «vi er alle sosialdemokrater». Det er kanskje riktig. Men det spørs om «vi alle er så liberale».

Kronikken stod på trykk i VG onsdag 8. oktober 2014.

Les også mer og meld deg på debattmøtet om samme tema på Litteraturhuset i kveld!

DEBATTMØTE ONSDAG 8/10: Er sosialdemokratiet liberalt?

Nytt Norsk Tidsskrift og Civita inviterer til debatt på Litteraturhuset onsdag 8. oktober kl.18.30. Nils Gilje, professor ved Institutt for kulturstudier og kunsthistorie ved UiB, innleder til debatt. Også i panelet: Jurist og filosof i Civita, Morten Kinander, forsker ved Senter for vitskapsteori ved UiB, Silje Langvatn og stortingsrepresentant og parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell.  Les mer »

Publisert: 12. februar 2024
Arbeiderpartiet Liberalt demokrati Nyliberalisme Sosialdemokrati Velferdsstaten
Del på: Del link Del på twitter Del på facebook

Relatert

Skjalg Stokke HougenTorkel BrekkeMathilde Fasting

Brev 1: Om borgerlighet

Første brev i serien «Jakten på det borgerlige».
IdeerKonservatismeLiberalisme
Eldreomsorg, sykehus, sykeseng, pleie, omsorg, velferd, velferdsstat, eldrereform, sykehjemsplass
Aslak Versto Storsletten

Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked

Norske velferdstjenester er et resultat av politisk finansiering, styring og regulering.
VelferdsstatenPrivate i velferden
Avkommersialiseringsutvalget, ideelle og private velferdsleverandører, velferd
Mathilde FastingHege Moen

Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger

Hva om Nav går bort fra å vurdere arbeidsevne og i stedet sikrer inntekt til alle uten jobb? Tenk et system hvor Nav skaffer arbeid til alle som ønsker og trenger det, og hvor det alltid lønner seg å arbeide?
Trygder og pensjonerVelferdsstatenØkonomi og velferdArbeid og sysselsetting

Ketil Solvik-Olsen til Civita

Vi er veldig glade for å ha fått Ketil på laget. Med sin utdanning og omfattende erfaring fra politikk og næringsliv kan han bidra svært bredt til Civitas virksomhet, sier leder i Civita, Kristin Clemet.
Ideer
Tannlege, tannhelse, tannpleie, tann, tannbehandling, universell tannhelsetjeneste, tannhelsetjeneste, velferdstjenester, helse, skattefinansiert
Aslak Versto Storsletten

Universell tannhelsetjeneste er feil

Tiden for de store velferdsreformene er forbi.
VelferdsstatenVelferdsstatens bærekraft
Nigel Farage Reform UK
Lars Peder Nordbakken

Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie

Det ser ikke ut til at det konservative partiet vil komme seg ut av dødsdansen det nå har viklet seg selv inn i. Sjansene for at partiet vil overleve et revolusjonært regimeskifte er minimale.
KonservatismePolitikk og samfunnInternasjonalt

Nyhetsbrev

Meld deg på nyhetsbrevet og få siste nytt levert i innboksen:

This field is for validation purposes and should be left unchanged.

Støtt Civita

Bidra til at Civita kan fortsette arbeidet med å formidle kunnskap og ideer som utvider rommet for politisk debatt.

Gi støtte

ARTIKLER

  • Ideer
  • Demokrati og rettigheter
  • Politikk og samfunn
  • Økonomi

Annet innhold

  • Politisk ordbok
  • Publikasjoner
  • Podcasts
  • Arrangementer, kurs og seminarer
  • YouTube

Om Civita

  • Om Civita
  • Medarbeidere
  • Støtt Civita
  • Kontakt oss
  • Retningslinjer for refusjon og retur

Følg oss

Civita - Twitter

Civita - LinkedIn

Civita - Instagram

Civita - Facebook

Civita - Youtube

  • Information in english
  • Personvernerklæring
[email protected]
Civita logo