En flukt fra virkeligheten
Lars Peder Nordbakken kritiserer boken «Ingen mennesker er født frie».
Publisert: 8. november 2017
Det er en stor fortelling redaktørene av boken Ingen mennesker er født frie, Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset og Mimir Kristjánsson prøver å få frem i sin kronikk i Dagbladet 20. oktober: Fortellingen om «de siste fire tiårenes liberalistiske hegemoni, som har bidratt til å gjøre millioner av mennesker mindre frie, gjennom massearbeidsløshet og økonomisk utrygghet», og som derfor har skapt grobunn for fremveksten av høyrepopulisme.
På dette grunnlaget formulerer forfatterne et opprop, der de oppfordrer oss til å foreta et tydelig brudd med liberalismens påståtte allmakt og hegemoni i vår del av verden, for «å gjenreise muligheten for progressiv, kollektiv politisk handling». Forfatterne sier ingenting om hva slags handlinger dette er, og hvilke samfunnsproblemer de dermed ser for seg å løse. Dette spørsmålet blir hengende i luften gjennom alle de 10 enkeltkapitlene i boken. En tolkning kan være at dette skyldes en underforstått enighet blant forfatterne om at det først trengs et systemskifte, det vil si at man først må bli kvitt liberalismen, før man kan formulere og gjennomføre «progressiv, kollektiv politisk handling». Allerede her kan man altså ane en flukt fra virkeligheten.
Det kan imidlertid stilles adskillig flere spørsmål til forfatterne. Med hvilken rett kan man for eksempel hevde at nettopp liberalismen, som politisk ideologi, har spilt en dominerende rolle i vår del av verden de fire siste tiårene? Det kan umulig være fordi liberale partier har hatt en dominerende innflytelse på politikken.
Hva med statens rolle, størrelsen på velferdsstaten og de offentlige utgiftenes andel av økonomien? Er de blitt redusert? Det er i hvert fall ikke noe entydig mønster i vår del av verden, snarere tvert i mot. Eller hva med liberalisering av verdensøkonomien? Stemmer det ikke at arbeidet med å utvikle mer liberale internasjonale spilleregler i stor grad har stått stille siden midten av 1990-tallet, og nå står i fare for å bli reversert?
I enkelte land i Europa har arbeidsledigheten bitt seg fast på et urovekkende høyt nivå, som i Hellas, Italia, Frankrike, Spania og Portugal. Men dette er jo de samme landene som lenge har ført den minst liberale økonomiske politikken innen EU, og som har slitt mest med svake institusjoner og korrupsjon. Er det tilfeldig?
Hva med Norge og Norden? Hvem ville ha snakket rosende om den nordiske samfunnsmodellen i dag, hvis det ikke hadde vært for de liberaliserende økonomiske reformene som ble gjennomført på 1980- og 1990-tallet, og som reddet den nordiske modellen fra å havarere?
Forfatterne berører ingen av disse spørsmålene. I stedet forsøker de å sette et lite utvalg av liberale tenkere inn i en selektiv og tilsynelatende forhåndsbestemt historiefortelling om liberalismens skjulte, autoritære og anti-demokratiske hensikter. Også her oppstår det flere problemer, hvorav tendensiøse fremstillinger og en kontekstfri bruk av korte sitater bare utgjør to av dem.
Det er bemerkelsesverdig at det streiftoget forfatterne gjør blant noen utvalgte liberale tenkere ser ut til å ha stoppet opp på 1970-tallet, med Friedrich Hayek og John Rawls som nøkkelfigurer på hver sin ytterfløy. Som om det ikke har skjedd noe med liberal tenkning siden 1970-tallet. Tross alt er det jo nettopp de siste fire tiårene forfatterne ellers er opptatt av. En konsekvens av denne unnlatelsessynden er at hovedstrømmen innen nyere liberal tenkning har gått forfatterne hus forbi.
Dermed unngår forfatterne å bli konfrontert med utviklingen av en mer integrert og helhetlig liberalisme, som kort oppsummert kan sies å vektlegge hvordan den reelle og virksomme personlige friheten – som et allemannseie – er kritisk betinget av fire grunnleggende institusjoner, som alle er uavhengige av hverandre, balanserer hverandre og begrenser hverandre i et gjensidig samspill: Rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet. I denne forståelsen av det liberale samfunnssystemet, som blant andre Ralf Dahrendorf har gitt viktige bidrag til, er staten underordnet demokratiet.
I forfatternes verden, som ligger nært opp til en marxistisk statsforståelse, blir vi møtt med et helt annet bilde av det liberale samfunnet, der både staten, demokratiet og sivilsamfunnet (de små og store fellesskapene) påstås å være bevisst underordnet markedet – med «markedssamfunnet» som resultat. Rettsstaten hører vi derimot ingenting om i boken. Det er interessant, siden det nettopp er rettsstatens konstitusjonelle beskyttelse og garantier for våre friheter og rettigheter som utgjør selve hovedargumentet for å sette grenser for flertallets makt i et liberalt demokrati.
Forfatterne, derimot, mener oppsiktsvekkende nok at vi nå må kjempe for et «ubegrenset demokrati». Har de virkelig ikke fått med seg hvilke frihetstrusler som den polske og ungarske regjeringen har iscenesatt, basert på det syn at et simpelt flertall må kunne bestemme hva det vil uten å ta hensyn til minoriteter eller en grunnlovsfestet maktbalanse mellom institusjonene? De nasjonalkonservative i Polen og Ungarn mener, i likhet med forfatterne, at det er tegn på en anti-demokratisk holdning å kritisere et ubegrenset flertallsstyre.
Forfatterne forsikrer oss likevel om at de «støtter opp om et politisk prosjekt som vil frigjøre enkeltmennesket fra politisk og økonomisk tvang», uten å komme med en eneste løsning som sannsynliggjør realiseringen av dette edle målet – som for øvrig deles av alle liberale. Dermed gir forfatterne oss ytterligere et hint om at det er noe vesentlig som ikke stemmer i deres forsøk på en grunnleggende liberalismekritikk, og at deres store fortelling snarere fremstår som en flukt fra virkeligheten.
Artikkelen er publisert hos Dagbladet 6.11.17.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
