Hurra for 17. mai!
Når vi i morgen feirer vår nasjonaldag i stor grad hver for oss, skal vi tenke på at denne dagen ikke bare handler om en nasjons frihet, men også vår egen frihet til å bevege oss fritt og å være sammen med hvem vi vil.
Publisert: 18. mai 2020
Årets nasjonaldag blir neppe hva vi hadde tenkt oss, men feiringen trenger ikke å bli mindre viktig av den grunn.
I morgen er det 17. mai, Norges nasjonaldag. En dag vi skulle ha feiret spesielt nettopp i år, siden det er 75 år siden slutten på andre verdenskrig og Norges frihet etter fem års okkupasjon. Men slik gikk det ikke. En pandemi tok fra oss friheten til å bevege oss hvor vi vil og være sammen med hvem vi vil. Det blir en trist dag for de som er alene, og for de som har mistet sine kjære som følge av koronaviruset, eller ikke får være sammen med sine nærmeste. Men kanskje vi kan lære noe av dette? Kanskje vi kan lære at den friheten vi feirer 17. mai ikke kan tas for gitt?
Vår frihet må ikke tas for gitt. Det er ikke bare slutten på andre verdenskrig vi skulle ha gitt en spesiell tanke i morgen, men også at det er 70 år siden Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen ble etablert. Dette har nok gått de aller fleste hus forbi, hvis noen i det hele tatt vet hva Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen – EMK – er. Men den er ikke mindre viktig av den grunn. Problemet er at mange tar denne overenskomsten mellom 47 europeiske stater om noen grunnleggende retningslinjer, regler og normer for hvordan mennesker bør og skal behandles, for gitt. Om enn ikke i Kristiansand.
Den 5. mai ble dette jubileet behørig markert i Sørlandets hovedstad. Riktignok via internett, på en internasjonal konferanse arrangert av Kristiansand kommune, med et imponerende kobbel av innledere fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og Europarådet, som konvensjonen og domstolen er en del av, internasjonale og nasjonale celebriteter og lokale institusjoner som Arkivet og Ungdommens bystyre. Hvorvidt arrangøren hadde klart å få disse fysisk til Sørlandet og ikke bare via nettet, er ikke godt å si. Men det ga et visst perspektiv på menneskerettighetssaken og den forestående feiringen av nasjonaldagen, at en kommune som Kristiansand klarte å sette dette viktige temaet på den politiske dagsorden i en tid som den vi nå er inne i.
17. mai er Norges nasjonaldag, en dag for feiring av norsk selvstendighet og selvråderett, innstiftet for å minne oss om den friheten det norske folk fikk med den grunnlovgivende forsamlingen på Eidsvoll i 1814. Men Grunnloven skulle ikke bare sikre Norge som stat en nasjonal selvstendighet på linje med andre stater i Europa på denne tiden. Den skulle også gi det enkelte mennesket noen grunnleggende rettigheter i tradisjonen etter den franske menneske- og borgerrettighetserklæringen fra 1789 om frihet, likhet og brorskap, som igjen hentet inspirasjon fra den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776. Grunnloven ble ikke til i et vakuum av nasjonal selvråderett, men i en internasjonal tidsånd hvor nye ideer om enkeltmenneskets frihet spredte seg på tvers av landegrensene.
I begynnelsen var det juridiske rettigheter som forbud mot straff uten lov og dom, vern om eiendomsrett og lignende, som stod sentralt da Grunnloven var et faktum. Utover på 1800-tallet kom kravene om utvidede politiske rettigheter i form av ytrings- og forsamlingsfrihet, og krav om allmenn stemmerett. Før vi med den moderne velferdsstatens utvikling på 1900-tallet også ble opptatt av sosiale og økonomiske rettigheter, som vi definitivt har sett nytten av nå med koronakrisen og den økende arbeidsledigheten. Samtidig stiller nettopp denne krisen vår feiring av nasjonaldagen i et underlig lys, for koronaepidemien er en global utfordring som ofte krever lokale løsninger. Problemet med måten vi feirer 17. mai på i Norge, er at det for ofte blir en nasjonal festdag uten at vi tenker nærmere over de globale, internasjonale, regionale og lokale elementene som er så viktige i våre daglige liv.
Morgendagens feiring står i fredens og frihetens tegn, men den burde også være en dag hvor vi feirer den fremgangen vi som enkeltmennesker har opplevd i moderne tid. En fremgang vi neppe hadde fått ta del i om vi ikke hadde hatt et internasjonalt samarbeid mellom suverene nasjonalstater, som også har hatt en felles interesse av å skape et godt samfunn for hver og en av oss gjennom de universelle menneskerettighetene som er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Konvensjonen er et ektefødt barn av de ideene og prinsippene som våre grunnlovsfedre fikk nedfelt i Grunnloven i 1814, om et statsstyre som skulle være til for innbyggerne og ikke omvendt. Når vi i morgen feirer vår nasjonaldag i stor grad hver for oss, skal vi tenke på at denne dagen ikke bare handler om en nasjons frihet, men også vår egen frihet til å bevege oss fritt og å være sammen med hvem vi vil. Dette er ingen selvfølge, men et resultat av de universelle menneskerettighetene i den europeiske rettstradisjonen som også vår grunnlov er en del av.
Gratulerer med dagen!
Artikkelen er på trykk i Fædrelandsvennen 16.5.20.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
