Svaret er: den liberale samfunnsorden angripes fra mange kanter
Jeg ønsker først og fremst å skape økt bevissthet om vekselvirkninger mellom ulike former for antiliberalisme, skriver Lars Peder Nordbakken.
Publisert: 4. september 2020
Jeg innrømmer gjerne at jeg tenkte langt mer på å stimulere og vekke til live den kritiske bevisstheten i omgangen med det dobbeltangrepet vi nå er vitne til mot liberalismen, snarere enn å tilfredsstille essayistiske formalkrav (Minerva 31.8). Derfor bokstaverte jeg ikke svaret på spørsmålet i tittelen, men inviterte leseren til å tenke gjennom sitt eget svar, stimulert av en serie relevante eksempler på gjensidig bekreftende antiliberalisme.
Jeg tror Asle Toje overtolker den delen av teksten hvor jeg nevner hans artikkel og hans bok, når han gir uttrykk for å føle seg ille berørt. Jeg viser kun til noe han selv har skrevet, og som jeg synes passet inn i den fortellingen jeg forsøkte å formidle. Der står det ingenting som antyder at Asle Toje er høyreekstrem, slik han selv antyder flere ganger.
Siden Toje i sitt svar på nytt nevner ukeavisen Junge Freiheit og karakteriserer den som en «bindestreksløs konservativ» ukeavis, må jeg si at det gir grunn til undring. Slik jeg ser det, utgjør Junge Freiheit en tydelig del av medielandskapet som forbindes med den nasjonalistiske høyresiden i Tyskland, sammen med publikasjonene Sezession, Compact og fjernsynskanalen RT. I Tyskland er dette velkjent og beskrevet inngående av Volker Weiss i boken Die Autoritäre Revolte, Die Neue Rechte und der Untergang des Abendlandes (2017). Leseren kan jo også bare gå inn på nettutgaven av Junge Freiheit og gjøre seg opp sin egen mening.
Siden jeg ikke har lest Tojes siste bok, hvor jeg forstår at han har intervjuet den tyske identitære aktivisten Götz Kubitschek, som stod i spissen for Pegida, har jeg naturligvis ingen synspunkter på det som måtte fremkomme der.
Det er vel strengt tatt ikke nødvendig å si det, men likevel, og for ordens skyld: Mitt essay var på ingen måte en anmeldelse av Tojes bok Jernburet, liberalismens krise. Følgelig synes jeg det blir rart at Toje kritiserer meg for at jeg ikke refererer til en større bredde av de tenkerne han var innom i sin bok.
Imidlertid er jeg delvis enig med Toje, som tydeligvis har lest sin Carl Schorske, at flere trekk ved Wiens fin de siècle kan sies å underbygge flere av mine poenger. Men jeg vil likevel mene, og her har jeg trolig en annen forståelse enn Toje, at Wiens fin de siècle hadde tydelige overløpere til Tyskland i mellomkrigstiden.
Selv om Toje er nysgjerrig på å vite mer om liberalismens fornyelse, vil jeg nødig begi meg ut på detaljer om dette i denne sammenheng. Men at det er mye som skjer og mye som tenkes, er på det rene. Bare ved å ta meg selv som et lite eksempel, er jeg for tiden delaktig i tre internasjonale sirkler og nettverk som tenker uavhengig og høyt om liberalismens fornyelse og fremtid.
Artikkelen er publisert hos Minerva 2.9.20.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
