Nyliberalisme: Hva vil egentlig Vetlesen?
Vetlesen kan ikke forlange at hans premisser og synspunkter skal ligge til grunn for debatten. De er fullt ut legitime som subjektive meninger, men de er ikke objektive fakta.
Publisert: 10. januar 2020
Jeg tror jeg vil anbefale Arne Johan Vetlesen å lese igjennom de diskusjonene han har hatt med Torbjørn Røe Isaksen, meg og andre om nyliberalismen i Morgenbladet i 2016 og 2019.
Det hele startet med et innlegg av Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen, der de mente at nyliberalismen har skylden for radikaliseringen av muslimsk ungdom, og at det er en sammenheng mellom nyliberalisme og terror. Brynjar Lie, som er jihadisme-forsker, avviste dette som en altfor enkel forklaringsmodell.
Torbjørn Røe Isaksen og jeg skrev hver for oss to innlegg hver, og ingen av dem kan betegnes som usaklige. Vi drøftet innholdet i nyliberalismen som begrep, vi drøftet det vi betraktet som svakhetene ved Vetlesen og Hylland Eriksens artikler, og vi belyste og svarte på kritikk av de forvaltningsreformene som er gjennomført i Norge siden 1980-tallet.
Det er synd å si at innleggene våre ble positivt mottatt av Vetlesen og Eriksen. Da Vetlesen nylig startet debatten på nytt, mente han at Røe Isaksen og jeg ikke engang hadde kommet opp av «startgropen», siden «mantraet lyder at ‘nyliberalismen er noe venstresiden skylder på for alt som er vondt å leit her i verden’». «Det er ikke å ‘ta debatten’, det er å ikke ta den», skrev Vetlesen.
Jeg tror få andre enn Vetlesen vil lese våre innlegg i 2016 som et slikt «mantra» eller forsøk på å unndra seg debatt.
Jeg prøvde på denne bakgrunn, i Morgenbladet 20. desember i fjor, å forklare hvorfor det er vanskelig å «ta debatten» om nyliberalisme med Vetlesen: Han vil rett og slett ikke anerkjenne våre innlegg og argumenter som verdige en diskusjon. I hans siste innlegg går han til og med langt i å frakjenne meg rett til å delta i debatten, siden jeg arbeider i en «privatfinansiert tenketank». Men som jeg forklarte ham i et av innleggene mine i 2016, så har jeg engasjert meg i forvaltningen og forvaltningspolitikk i over 30 år, siden jeg var arbeids- og administrasjonsminister i 1989/90.
Noe av det Vetlesen er mest oppgitt over, er at jeg i mitt siste innlegg ikke har nevnt en eneste navngitt profesjon eller virksomhet i offentlig sektor – så som lærere, politifolk eller sykepleiere. Men da disse ble nevnt i et av mine innlegg i 2016, var jo heller ikke det bra nok.
Så hva er det egentlig Vetlesen vil?
Jeg vil med glede, nok en gang, diskutere den såkalte nyliberale perioden i Norge og de reformer som har kommet i offentlig sektor i denne perioden, og hvordan styringen kan bli enda bedre i fremtiden. Jeg gjør det ofte, og kan gjerne gjøre det i Morgenbladet også.
Men Vetlesen kan ikke forlange at hans premisser og synspunkter skal ligge til grunn for debatten. De er fullt ut legitime som subjektive meninger, men de er ikke objektive fakta.
Artikkelen er publisert hos Morgenbladet 7.1.20.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
