Oss idealister imellom
Kanskje er det ikke slik vi ofte fremstiller det når vi fremhever idealisten som den gode og mest altruistiske av oss. Kanskje er det alle dem som jobber og tjener penger, og som yter av sitt overskudd for at vi andre skal få følge våre interesser, som er de ekte idealistene? Kristin Clemet skriver i Dagsavisen.
Publisert: 25. september 2015
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
I den politiske debatten fremheves ofte betydningen av idealisme. Men hva vil det egentlig si å være idealist?
«Idealisme» kan bety mange ting. I filosofien er idealismen en tradisjon der idealene har større betydning enn den praktiske virkeligheten.
Men hva mener vi med idealisme i den politiske debatten?
Mitt inntrykk er at idealisten betraktes som uegennyttig, lite egoistisk og som en som har høyverdige mål – men at hun av og til også anses for å være lite realistisk.
Motsatsen fremstilles ofte som mer egoistisk og realistisk eller som en kynisk person, eller, ikke sjelden, som en person som (bare) forfølger kommersielle mål.
Ser man på organisasjoner, og ikke personer, kan et annet typisk eksempel være det skarpe skillet som mange trekker mellom offentlig, ideell og kommersiell virksomhet, f.eks. innen eldreomsorgen.
Men er det skarpe skille mellom idealisme på den ene siden, og realisme og kommersialisme på den annen, egentlig hensiktsmessig?
Mange ønsker både å tjene penger og å gjøre noe godt for andre mennesker eller for den gode sak. Mennesker som skaper bedrifter, har sjelden som eneste visjon å tjene penger. Jobber, der man kombinerer «profit and purpose», er svært populære. Sosiale entreprenører bruker virkemidler fra den kommersielle verden for å løse sosiale problemer som velferdsstaten ikke greier å løse godt nok. Og et offentlig eller ideelt sykehjem kan selvsagt både sløse mer med penger og behandle pasientene dårligere enn kommersielle sykehjem gjør.
Også i Civita driver vi en form for idealistisk arbeid. Vårt formål er ikke å tjene penger, men å arbeide for saker vi tror på. Slik sett ligner vi litt på alle dem som jobber i ulike organisasjoner for å sikre miljøet eller drive bistand i fattige land.
Men noe vi kanskje litt for sjelden tenker over, er hvor avhengige vi er av at noen andre tjener penger «for oss». Riktig nok finnes det mange mennesker som, uten å få betalt, gjør en innsats for sine medmennesker eller samfunnet. Noe annet er «å jobbe som idealist», slik vi gjør i tankesmiene eller i de mange frivillige organisasjonene vi har i Norge. Vi er nemlig hundre prosent avhengige av at noen andre jobber for å tjene penger, slik at de får råd til å betale vår lønn – enten via skatteseddelen eller donasjoner.
Det er flere frivillige enn det er lønnede årsverk i ideelle og frivillige organisasjoner i Norge. Men antall lønnsmottakere var likevel mer enn 83.000 i 2014. Organisasjonene mottok ca. 44 prosent av inntektene sine fra stat og kommune, omtrent 38 prosent fra private husholdninger og 18 prosent fra næringslivet.
Noe av det jeg savner i vårt samfunn, er respekten og beundringen for ”den tause majoritet”, altså alle dem som hver dag står opp og gjør en jobb for å livnære seg og sine, enda jobben kanskje ikke er full av «selvrealisering» og moro. Jeg beundrer også alle dem som ved egen innsats har skapt bedrifter og arbeidsplasser, «selv om» de har blitt rike. I USA, som har en annen filantropisk tradisjon enn Norge, anses ikke det å forfølge kommersielle mål som en motsetning til idealisme – men snarere som en forutsetning for ideell aktivitet.
Det er nemlig alle de som tjener penger, som gjør det mulig for andre å ha en jobb som er som en hobby, og der man forfølger sine idealer uten å bekymre seg altfor mye for lønnen i neste måned.
Med andre ord er det kanskje ikke slik vi ofte fremstiller det når vi fremhever idealisten som den gode og mest altruistiske av oss. Kanskje er det alle dem som jobber og tjener penger, og som yter av sitt overskudd for at vi andre skal få følge våre interesser, som er de ekte idealistene?
Eller er det på tide å avvikle det skarpe skillet mellom idealist og realist og mellom ideell og kommersiell?
Innlegget er på trykk i Dagsavisen 24.9.15.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
