På vegne av borgerne
Når ansvaret alltid har en annen adressat enn oss selv, blir vi passive og likegyldige til valgene vi gjør. Det som virkelig betyr noe for den enkeltes selvaktelse, er å kunne ta ansvar for egne handlinger og ha frihet til å velge det som passer ens egne verdier og behov best, skriver forfatter av boken Valgfrihet, Mathilde Fasting, i Aftenposten.
Publisert: 15. mars 2013
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og forfatter av Civita-boken Valgfrihet.
”Noreg var eit ein-institusjonssamfunn, det var eitt LO, ei statskyrkje, ei kringkasting. Det var eitt av alt i Noreg. Og for mange var det at det skulle bli noko anna enn eitt, det var ein heilt uhyrleg tanke.”
Denne observasjonen kom fra Raymond Johansens partikollega, Einar Førde, i 1970. Veien til den sosialdemokratiske friheten gikk gjennom fellesløsninger og utstrakt styring. Nå forsøker Johansen (13.3.) å skrive om historien.
Høyrebølgen i 1980-årene handlet om opprør mot styring, ensretting og likhet. Vi fikk butikker som var åpne om kvelden, og det ble mulig å handle uten å måtte gå tidlig fra jobb. Eteren ble fylt av flere stemmer, telesektoren ble deregulert, og det samme ble boligmarkedet. Valgfrihetsreformer kom på løpende bånd, og mange av dem var Arbeiderpartiet imot.
Det ideologiske skillet mellom venstre og høyre gikk på statens inngripen i folks hverdag. Slagord som Høyres ”Aksjon Publikum” la vekt på borgernes behov som det sentrale, og FrPs inntog økte trykket. Folk forholdt seg ikke lenger passive til ulike tjenester, men stilte krav som individer, pasienter, skatteytere og boligbyggere.
Valgfriheten kom med høyrebølgen, igjen i Førdes språkdrakt: ” Jo, høgrebølgja kom, og den hadde styrke. Og den hadde den veldige styrken at den var i ideologisk utforming, (…) det var eit knippe av saker som var bundne saman i eit ideologisk mønster, og det var ei uvanleg utfordring for Arbeidarpartiet å måtte adressere.”
Det sosialdemokratiske synet på frihet skilte seg fra Høyres. ”Fellesgodene er redskaper for frihet”, sa Ap. Premisset var at man ved å styrke staten også styrket folks mulighet til å foreta valg. Men tilliten til menneskers evne til å gjøre egne, selvstendige valg var ofte lav, og viljen til å innføre tiltak som begrenset valgene, var derfor stor.
God utdanning, velferdsordninger og godt helsetilbud er sentralt for alle partier, men et godt samfunn skapes ikke bare av staten. For de borgerlige partiene har det vært et poeng at valgfrihet også avhenger av alternativer, og at disse ikke kan oppnås gjennom én enkelt tilbyder. På denne måten var og er privatiseringsdebatten også en form for frihetsdebatt; om friheten til å kunne etablere en virksomhet, og om friheten til å kunne velge et alternativt tilbud.
Bekymringen for borgerlige partier har også vært at en stadig sterkere stat tar for mange valg på borgernes vegne; valg som den enkelte er best i stand til å foreta selv. I mange sammenhenger har det dreid seg om å sette grenser for politikk, som det gjerne heter. Men det betyr ikke at de ikke-sosialistiske partiene har motsatt seg bruken av politikk som et aktivt verktøy for å skape mer valgfrihet. Kontantstøtten og folketrygden er gode eksempler på det. I større grad enn venstresiden har de betraktet valgmuligheter som et gode i seg selv. Bekymringen for at sosiale eller kulturelle strukturer styrer borgernes valg, har vært mindre.
Statens omsorg for våre valg er ikke alltid et gode. Når ansvaret alltid har en annen adressat enn oss selv, blir vi passive og likegyldige til valgene vi gjør. Det som virkelig betyr noe for den enkeltes selvaktelse, er å kunne ta ansvar for egne handlinger og ha frihet til å velge det som passer ens egne verdier og behov best.
Innlegget er publisert i Aftenposten fredag 15. mars 2013.
Les også boken som debatteres:
Valgfrihet
Av Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita.
Friheten til å velge er et grunnleggende liberalt prinsipp og blir et viktig tema i valgkampen. Hvordan ser fremtidens valgfrihetsreformer ut? Skal vi få lavere skatter, færre forbud, fritt valg av omsorgstjenester eller flere friskoler?
Boken ser på hvor de politiske partiene står og hvilke partier som historisk har forsvart valgfriheten. Den spør om det er noen forskjell på sosialdemokratisk valgfrihet og liberal valgfrihet.
Boken er et utgangspunkt for debatt om valgfrihet. Hva menes med valgfrihet? Hvilke dilemmaer dukker opp når man argumenterer for valgfrihet? Og hvor trenger vi mer valgfrihet i Norge?
Boken presenterer også noen forslag til valgfrihetsreformer for fremtiden, basert på intervjuer med en rekke yngre politikere.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
