Trygghet og frihet – ikke trygghet eller frihet
Det er faktisk typisk norsk å slippe å velge mellom trygghet og frihet, skriver Lars Peder Nordbakken i Minerva.
Publisert: 10. mai 2020
I vanskelige tider, som nå, vil de fleste i Norge vite med seg selv at det gir en grunnleggende følelse av trygghet å vite at vi lever i et fritt, demokratisk og velfungerende land. Vi er alle garantert grunnleggende friheter og rettigheter, og lover og regler gjelder likt for alle. Som myndige samfunnsborgere kan vi kreve at regjering og politikere må stå til ansvar overfor oss som samfunnsborgere, og dessuten kan vi enkeltvis eller sammen med andre påvirke politikken gjennom frie ytringer, gjennom deltagelse i politisk arbeid, og gjennom bruk av stemmeretten.
På dette grunnlaget har vi gjennom historien lykkes med å utvikle et samfunn som i stor grad er preget av mellommenneskelig tillit, moderate sosiale forskjeller, trygghet og frihet. Dette er kanskje vårt mest dyrebare fellesgode, og langt viktigere enn oljeformuen. Dette store samfunnsgodet kommer godt med i en tid som er preget av mye usikkerhet, om alt fra vår helse til våre økonomiske fremtidsutsikter.
Men det har ikke kommet av seg selv. Den norske samfunnsmodellen er blitt til gjennom prøving og feiling, gjennom krig og fred, gjennom avhengighet og selvstendighet, gjennom arbeidskonflikter og arbeidsfred, gjennom planøkonomi og markedsøkonomi, og kanskje ikke minst gjennom lærdommer som har vokst frem av erfaringer som er blitt delt og diskutert i åpenhet og fordragelighet.
Dette har ikke vært noen enkel og problemfri reise, selv om vi i dag tar mye av det vi har oppnådd for gitt. Men det vi har oppnådd har bidratt til å skape en viktig bro mellom frihet og trygghet, som langt på vei har bevist at det ikke nødvendigvis må være en konflikt mellom trygghet og frihet. Det er faktisk typisk norsk å slippe å velge mellom trygghet og frihet.
Vi har blant annet klart å utvikle en kombinasjon av velferdsstat og markedsøkonomi som får frem det beste i begge, og som virker gjensidig korrigerende på hverandre. Norge står i dag som et lysende eksempel på hvordan en velferdsstat, som skaper trygghet i alle faser av livet, har latt seg kombinere med en dynamisk og internasjonalt åpen markedsøkonomi.
Men det finnes også mer som forbinder trygghet med frihet. Alle friheters mor, hvis vi følger den politiske filosofen Judith Shklars, er nettopp friheten fra frykt. I utvidet forstand betyr det frihet fra frykt, undertrykking og ekstrem usikkerhet. Derfra er ikke veien veldig lang til et grunnleggende begrep om trygghet.
Men hva er det som gjør vår opplevelse av trygghet reell, hvis ikke det er vissheten om at vi er inkludert i et samfunn som tilstreber å gi alle gode muligheter til å leve og forme sitt eget liv i frihet og verdighet? Det er de færreste unt å føle seg trygg under et autoritært og vilkårlig styre.
Tryggheten har også en solidarisk side, som handler om en gjensidig forpliktende samfunnskontrakt som balanserer rettigheter og plikter. Vi finner igjen denne balansen i både organiseringen av arbeidslivet, i trepartssamarbeidet, og i velferdsstatens universelle forsikringsordninger. Men det nært beslektede gjensidighetsprinsippet finner vi også i rettsstaten, i markedsøkonomiens generelle spilleregler, samt på tvers av hele sivilsamfunnets mangfold av frivillige samarbeidsformer og spilleregler.
Derfor er det kanskje ikke så merkelig at trygghet og frihet henger sammen, og at det gir begrenset mening å bli konfrontert med spørsmålet om vi velger frihet eller trygghet, eller hvor mye vi vekter det ene opp mot det andre. Dette dilemmaet opphører å eksistere i et samfunn som har bevist at frihet og trygghet kan forsterke hverandre.
Denne broen mellom frihet og trygghet sprer også tillit i samfunnet. La oss fortsette med det, men ikke tro at jobben er gjort en gang for alle. Sånn har det aldri vært, og sånn vil det heller aldri bli i fremtiden.
Innlegget var publisert i Minerva 8. mai 2020.
Relatert
Brev 1: Om borgerlighet
Ketil Solvik-Olsen til Civita
Det konservative partiet i Storbritannia kan snart være historie
MAGA-bevegelsens «sado-konservatisme»
Liberale trenger også konservative
