Selvsagt blir Avkommersialiseringsutvalget omfavnet av Rødt

Hege Bae Nyholt synes Civita og jeg er ideologiske, men er selv ute i et enda mer ideologisk ærend.

Publisert: 26. september 2024

I et innlegg i FriFagbevegelse (19.9.) tar stortingsrepresentant Nyholt (Rødt) til motmæle mot et innlegg jeg skrev i Aftenposten 8.9.

Nyholts innlegg inneholder mange påstander, men få argumenter. La meg likevel kommentere de momentene hun trekker frem:

Nyholt har rett i at jeg har et annet syn på forholdet mellom stat og individ enn hun har. Hun er valgt til Stortinget på et program som går inn for å avvikle det liberale demokratiet og innføre planøkonomi. Det vil gi staten en nesten altomfattende rolle, mens individet blir redusert til en brikke som makthaverne kan bestemmer over. Det er et samfunnssystem og et økonomisk system jeg tar sterk avstand fra.

Nyholt mener at påstanden om at Avkommersialiseringsutvalgets mandat og utredning har ideologisk slagside, «faller på sin egen urimelighet». Jeg tror jeg kan garantere at Nyholt ville ment at et utvalg som fikk i oppdrag å beskrive hvordan formuesskatten kan fjernes, ville hatt ideologisk slagside.

Poenget er: Det er helt legitimt å mene at kommersielle velferdstilbydere bør fases ut, eller at formuesskatten bør fjernes, men man bruker ikke offentlig oppnevnte ekspertutvalg eller partssammensatte utvalg for å utrede hvordan det skal gjøres.

Det har vi departementer til.

Nyholt prøver å «bevise» at alle brukere av velferdstjenester er «sårbare» ved å vise til ettåringer, barnevern og asylmottak – og sammenligne det med kjøp av en ny bil. Med disse eksemplene avslører at hun har misforstått poenget.

Det er selvsagt ikke ettåringen som velger barnehage – det er de foresatte. Og det er ikke barna selv som velger barnevernstilbud – det gjør gjerne fagfolk – men også mange av barna bør kunne få mer innflytelse på valgene som gjøres. Og det er ikke asylsøkerne som velger hvor de skal bo – det gjør UDI, som gang på gang har fortalt oss hvorfor de også trenger private asylmottak.

Poenget er: Det er ikke alle brukere som er i en sårbar situasjon. Og også fagfolk og pårørende kan ha glede av å kunne velge.

Sammenligningen med kjøp av bil er dessuten litt søkt, siden bil neppe er å regne som et «basisbehov». Men hva med bolig? Er vi mindre sårbare når vi kjøper bolig enn når vi velger en barnehage? Jeg tror ikke det.

Nyholt er redd for at «profittmotiv» kan gjøre at kommersielle aktører utnytter brukernes sårbarhet. Ja, det kan selvsagt ikke utelukkes. Det fins mennesker med dårlig moral, dårlig smak og dårlig kompetanse, og det fins mennesker som gjør feil. Men menneskene i stat og kommune er ikke annerledes enn andre mennesker, så slikt forekommer også der.

Det gjøres hvert eneste år tusenvis av feil i virksomheter som er eid og drevet av det offentlige. Konsekvensene for disse virksomhetene er som regel mye mindre alvorlige enn de er for private virksomheter som gjør feil.

Men det er, etter min mening, stor risiko for at det offentlige vil gjøre flere og større feil, dersom det ikke fantes noen alternative tilbud.

Det er for eksempel ingenting som tyder på at Danmark og Sverige har et bedre barnehagetilbud enn Norge har, fordi andelen private barnehager er mye lavere. Tvert om er det mye som tyder på at norske foreldre er mest fornøyde.

Nyholt gjentar Avkommersialiseringsutvalgets tese om at velferdstjenestene er veldig komplekse, og at det er vanskelig å måle kvaliteten.

Ja, «kvalitet» kan ikke måles. «Kvalitet» er både et relativt og et tomt begrep, som må gis et innhold som kan måles, og som deretter må måles over tid eller sammenlignes med andre for å gi mening.

Men det er jo ikke feil å måle noe som kan måles, selv om ikke alt kan måles. Det er for eksempel ikke feil å måle at elever lærer å lese, selv om man verken kan eller bør måle at de blir «gangs mennesker».

Siden «kvalitet» ikke kan måles, mener Nyholt at fagfolk – og ikke brukerne – må bestemme hva som tjener oss best. Men hva er det fagfolk vet om kvaliteten som de ikke kan formidle til brukerne, hvis den ikke kan måles?

Og hvordan i all verden kan vi være sikre på at fagfolk, bevisst eller ubevisst, ikke har utenforliggende motiver? Eller mangler kompetanse? Og hvordan kan vi vite at ikke politikernes motiv er gjenvalg og popularitet fremfor brukernes beste?

Det er provoserende at Nyholt og utvalget mener at foreldre, som er fornøyd med barnehagen til barnet sitt, kanskje tar feil, fordi de ikke skjønner hva kvalitet er. Det er paternalisme og en ovenfra og ned-holdning av beste merke.

Nyholt synes Civita og jeg er ideologiske, men er selv ute i et enda mer ideologisk ærend.

Hun mener blant annet at organisasjonen «For Velferdsstaten» (som står bak boken «Velferdsprofitørene» og har vært representert i utvalget) ikke er så ideologiske, fordi de «dokumenterer» hvordan ting henger sammen.

Men har Nyholt noen gang lest den dokumentasjonen Civita har lagt frem?

Nyholt burde vært mer ærlig: Hun står langt, langt til venstre. At hun syns Avkommersialiseringsutvalget har levert en god utredning forteller mye om henne, men dessverre forteller det aller mest om utredningen.

Teksten er publisert i FriFagbevegelse 24.9.24.