Skolepolitikk

Forvirring om Osloskolen

«Det er ingen politikere som mener at Osloskolen har vært uten feil eller potensial til å bli bedre. Men det er ingen som har slått hull på myten om at Osloskolen er blant landets beste», skriver Mats Kirkebirkeland og Haakon Riekeles.

Haakon Riekeles

Mats A. Skogheim Kirkebirkeland

Publisert: 6. oktober 2017

Skolebyråd Tone Tellevik Dahl (Ap) og professor Marianne Nordli Hansen har tydd til sterke karakteristikker for å beskrive våre innlegg om Osloskolen. Tellevik Dahl mener vi har nådd et «lavmål» (16. september), mens Nordli Hansen mener vi tar «feil» (25. september). Så la oss repetere hva som er utgangspunktet for debatten:

I oppslag i Klassekampen og Dagsavisen før valget ble Osloskolen stemplet som mye dårligere enn mange hittil har trodd. Det etterlatte inntrykk var at de som hadde fremhevet Osloskolen positivt, hadde tatt feil, og at det nå var kommet forskning som viste at Osloskolen likevel ikke er så god.

Ordene som ble brukt, var kraftfulle: «Fallitterklæring for høyreskolen». «Avslører Høyres skolebløff». «Forskere knuser Høyres skoletall». «Ny forskning punkterer Høyres utstillingsvindu.» Bakgrunnen for oppslagene var to nye forskningsarbeider, hvorav ett fra Hansen og ett fra Nifu.

Men ga disse grunnlag for å trekke så dramatiske konklusjoner? Absolutt ikke.

Likevel var det dette Dahl langt på vei gjorde, da hun hev seg på Hansens påstander om Osloskolen og skrev: «Høyre styrte Osloskolen i 18 år, og har gjennom nesten like mange år prøvd å skape en myte om et skolesystem nærmest uten feil eller potensial til å bli bedre. I Klassekampen 25. august slår professor Marianne Nordli Hansen hull på myten, og viser det jeg allerede har sett som skolebyråd: Høyre-skolen gir ikke den sosiale utjevningen som er nødvendig i en by som Oslo».

Dette er politisk retorikk på sitt mest finurlige. Det er ingen politikere som mener at Osloskolen har vært uten feil eller potensial til å bli bedre eller bidrar til den sosiale utjevningen som er nødvendig. Det er dessuten uklart hvilken myte Hansen da har slått hull på. Men det som er klart, er at Dahl uten videre går god for de resultater Hansen mener hun har kommet frem til i sin forskning.

Vi mener at man verken kan eller bør trekke så dramatiske konklusjoner uten å se på bredden av statistikk og forskning, og på kvaliteten av den. I innlegget til Hansen kommenterer hun ikke de svakhetene som det er blitt påpekt at forskningen hennes har. Det hun viser til, er at det er sosiale forskjeller i skoleresultater – og det bestrider ingen. Men nettopp derfor er det viktig å sammenligne hvor godt ulike skoler bidrar til å redusere disse forskjellene.

For å vurdere bidraget skolen gir, må man gå mer systematisk til verks enn hun har gjort. SSB har gjort det i utarbeidelsen av skolebidragsindikatorer og konkluderer med at grunnskolen i Oslo bidrar mer til læringen til elever med lav sosial bakgrunn enn skolene i de øvrige storbyene gjør. Hansen har også feiltolket statistikk om frafall i videregående, noe Lars Kirkebøen i SSB har påpekt.

Hansen baserer seg på grunnskolekarakterer uten å ta hensyn til at dette er karakterer som settes på den enkelte skole, og at man må justere for forskjellig karaktersetting for å kunne konkludere om kvalitet. Hun forsvarer dette med å si at antall grunnskolepoeng er «bestemmende for muligheter i henholdsvis videregående skole og høyere utdanning». Alle har rett til videregående opplæring, og høyskoler og universiteter baserer ikke sine opptak på grunnskolepoeng.

Betydningen av grunnskolepoeng er derfor begrenset til at det påvirker hvilken videregående skole man begynner på. Om grunnskolepoeng er avgjørende for videre muligheter i livet avhenger av kvaliteten og variasjonen i kvaliteten på videregående skoler. Det har ikke Hansen sett på.

Senter for økonomisk forskning (SØF), som har sett på det, konkluderer med at den videregående skolen i Oslo er den beste i landet. Nifu finner ingen signifikant forskjell mellom Osloskolen som helhet og snittet i landet, men finner at det både er enkeltskoler som er signifikant bedre og signifikant dårligere enn snittet. Likevel er det flere skoler i Oslo som er signifikant bedre enn snittet enn som er signifikant dårligere.

Innlegget stod også på trykk i Klassekampen 5.10.17.