Magnus Marsdal misforstår og villeder om velferdsprofitt
Å kalle utbytte et «kommersielt sugerør ned i fellesskapets velferdskasse» er like meningsløst og dumt som å kalle den lønnen offentlig ansatte får, for et «sugerør i fellesskapets velferdskasse».
Publisert: 4. juli 2018
Søndag 24. juni skrev jeg en kronikk i Aftenposten om hvordan det nå blåser en anti-næringslivsvind over det politiske Norge.
Mange politikere uttrykker seg lite positivt om næringslivet, og det fattes en rekke vedtak, i Stortinget og i kommunestyrer, som rammer og begrenser næringslivet på en negativ måte.
Magnus Marsdal, leder i tankesmien Manifest, mener jeg villeder, og han viser til en undersøkelse om «privat velferdsprofitt» som er gjort av Ipsos for Manifest (2016).
Der sier mange seg uenig i at «de kommersielle aktørene (selv bør) bestemme hvor mye profitt de henter ut», hvilket i Marsdals tolkning betyr at folk ikke sier nei til «normal forretningsdrift, men (til) kommersielle sugerør ned i fellesskapets velferdskasse».
Mitt innlegg handlet ikke om holdninger i befolkningen, men om hvilke holdninger mange politikere, særlig på venstresiden, nå formidler. Det handlet også om de vedtakene som fattes på Stortinget og i kommunestyrene, blant annet i de store byene.
Forbud mot, eller begrensninger i, muligheten til å ta ut økonomisk utbytte er bare ett eksempel.
Hvis vi likevel skal bruke meningsmålinger, så vet sikkert Marsdal at det har betydning hvordan spørsmålene stilles og derfor, ikke sjelden, hvem som er oppdragsgiver.
I undersøkelser gjort av TNS (2017) for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), for eksempel, sier et flertall seg helt eller delvis enig i at «velferdstjenestene blir best når offentlige og private konkurrerer på kvalitet og pris for å gi en god miks av tjenester til befolkningen».
60 prosent syns det er riktig at private firmaer får konkurrere om utførelsen av tjenester som kommunen har ansvaret for.
I en annen undersøkelse gjort av Respons for Unio (2013), svarte nesten 60 prosent av de spurte at private må få konkurrere om å tilby helse og omsorg.
Unio selv ble svært overrasket over svarene, siden Unio «bevisst» hadde spurt om «kommersielle private tilbydere».
Hovedproblemet med mange slike undersøkelser er altså at man i stor grad kan få de svarene man ber om, hvilket også var årsaken til at Unio-ledelsen ble så forbauset. Folk var mye mer positive til kommersiell drift enn Unio hadde «planlagt»
Fordi det er slik, er det ofte viktigere å lytte til hva brukerne selv mener.
I tidenes største foreldreundersøkelse gjennomført av Utdanningsdirektoratet (2017) gjør de private barnehagene det bedre enn de kommunale nesten på alle områder det er spurt om. Av 30 spørsmål som ble stilt, er det bare ett der de kommunale barnehagene skåret bedre enn de private.
Og av de 15 sykehjemmene i Oslo med høyest tilfredshet blant pårørende, var det i 2016 seks ideelle, seks kommersielle og tre kommunale.
Som jeg skrev i kronikken min, er det gode grunner til at det offentlige må ha ansvaret for at befolkningen har god og likeverdig tilgang til en rekke tjenester. Det kan også finnes grunner til at det offentlige selv bør utføre tjenestene eller for at det offentlige må reparere markedssvikt.
Men at virksomheten går med overskudd, eller at det tas ut utbytte, er ikke i seg selv et argument mot privat drift.
Å kalle utbytte et «kommersielt sugerør ned i fellesskapets velferdskasse» er like meningsløst og dumt som å kalle den lønnen offentlig ansatte får, for et «sugerør i fellesskapets velferdskasse».
Dersom en privat virksomhet kan levere like god kvalitet med mindre bruk av ressurser enn det offentlige kan, er det snarere et tegn på at private virksomheter kan være mer innovative og effektive, og at offentlig sektor kan ha noe å lære.
En forkortet versjon av artikkelen er på trykk i Aftenposten 2.7.18.
Relatert
Norske velferdstjenester er ikke organisert som et åpent marked
Feil prioritering i barnehagesektoren
Trenger vi egentlig ledere?
Vi bør tenke nytt om våre velferdsordninger
Er sykehuskø uunngåelig?
Fedrepermisjon og EØS-retten
Fedrepermisjonen har gjennomgått flere endringer i Norge siden den ble innført. Det har blitt hevdet at den er beskyttet av EØS-retten. Dét stemmer, men virkningene av dette er begrenset.